Grusomhetens Teater | EDWARD ALBEES HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?
4429
portfolio_page-template-default,single,single-portfolio_page,postid-4429,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll,,qode-theme-ver-3.0
 

EDWARD ALBEES HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?

GRUSOMHETENS TEATER presenterer

EDWARD ALBEES HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?

«Virkeligheten er den seigeste av alle illusjoner.»

 

«Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf?» hadde premiere på Grusomhetens Teater den 25. oktober.

Forestillingen fikk gode anmeldelser, og Vårt Land fremhevet Hanne Dieserud som årets skuespillerprestasjon for rollen som Martha.

 

Regissørens notis

Etter år med fysisk teater kommer her en psykologisk thriller – det 3 timer lange verdenskjente stykket til den amerikanske dramatiker Edward Albee. Kanskje har mange i friskt minne fjorårets oppsetning på Oslo Nye Teater med Linn Skåber og Sven Nordin i hovedrollene som det middelaldrende ekteparet Martha og George. De fleste forbinder nok allikevel «Hvem er redd for Virginia Woolf?» med Mike Nichols film fra 1966 der Elizabeth Taylor og Richard Burton spilte på liv og død. Ja, vi har litt å strekke oss mot.

 

Handlingen er lagt til et amerikansk universitetsområde på midten av 60 tallet, nærmere bestemt ekteparet George og Martha sitt hjem,- hun datter til universitetets rektor, – han professor ved historisk institutt. Martha har på sin fars velkomstfest for nye ansatte invitert en ung lærer og hans kone til nachspiel. En lang natts ferd mot dag utspiller seg, og som de fuktige timer skrider fremover kommer til uttrykk en livsens smerte i form av et spill mellom sannhet og løgn.

Edward Albee hadde forut for «Hvem er redd for Virginia Woolf?» skrevet 6 teaterstykker, men hverken med disse eller senere verk oppnådde han slik suksess som med historien om Martha og George. I dag er det en klassiker. Førsteoppførelsen fant sted den 13 oktober 1962 på Billy Rose Theatre i New York. Kritikeren Clive Barnes skriver, som en slags ettertanke, i 1976: «Kanskje skuespillet fikk for mye ros den gang – det fikk det virkelig – og Mr. Albee har skrevet bedre skuespill senere. Men han har aldri nådd den samme virkelighetsnære villskapen som i dette stykket.» Siden vi nevner 1976, gjorde Stein Winge en iscenesettelse på Den Nationale Scene i Bergen dette året med Joachim Calmeyer og Elsa Lystad i hovedrollene, og med kveldens scenograf John-Kristian Alsaker i tilsvarende funksjon den gang.

Spørsmålet for enkelte trofaste publikummere før teppet går opp er kanskje hvorvidt Grusomheten & fysikken får innpass denne gang. Handlingen er alvorlig nok, slik at «brutaliteten» i konseptet etter den franske teaterfilosof Antonin Artaud (1896-1948) vil nok kunne forsvares uansett formmessige grep. Men teater er teater, man skulle ikke henge seg så mye opp i form og referanser til tidligere arbeid. Hva som gjelder er å være tilstede i tiden.

Lars Øyno – oktober 2018.



KRITIKKER OG OMTALE


 

Glitrende «Hvem er redd for Virginia Woolf?

Vi befinner oss i titteskapsteatret, der vi føler oss nesten som invitert inn i Martha og Georges svært borgerlige hjem, smakfullt skapt av scenograf John-Kristian Alsaker og nydelig lyssatt av Rolf C. Egseth. Her er 1960-tallet omhyggelig gjenskapt, med alt fra emaljerte isbit-beholdere til et maleri på veggen som kunne vært signert Jackson Pollock. Også kostymer og frisyrer sier 60-tall, og i sum har det kunstneriske teamet her greid å skape en eminent illusjon av tiden stykket er skrevet i. Og nettopp denne illusjonen, som er så god at den føles virkelig, må ha den samme virkningen på publikum som løgnene og fortellingene har på Martha og George. Det er smektende, nærmest forførende. Og etter over tre timer i samme rom som de fire karakterene, føles de som gamle kjente. Leken med 60-tallet gir også assosiasjoner til Fjernsynsteatret, noe også særlig Dieseruds og Steinslands noe manierte spillestil bygger oppunder. Og dermed minnes vi på at dette er teater og illusjon, på samme tid som det hele oppleves som nært og virkelig.
 
«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er på ingen måte noen typisk Grusomhetens-produksjon. Men det er veldig godt teater. Har du ikke vært innom Grusomhetens Teater tidligere, anbefaler jeg at du tar turen i høst.
 
-Inger Marie Kjølstadmyr, Dagsavisen, les hele her


 

  • Over tre timer med avansert ekteskapskrangel tilført store doser brunt brennevin, blir aldri feil
  • Det er første gang undertegnede opplever hele teksten til Albee. Det er rart stykket ikke settes opp oftere slik. Du opplever det skyhøye nivået på språk og dialoger på en annen måte når ingen har klipt i den godt uttenkte helheten
  • Vel anvendt tid
  • Terningkast 5

 
-Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, Trondheim


 
Grusomhetens teater fyller det ekteskapelige nachspielet «Hvem er redd for Virginia Woolf» med dyp kjærlighet og nye teatrale lag. Det er godt gjort.
Hvem er redd for Virginia Woolf er altså ingen parade av skuespillerprestasjoner. Og vet du hva? Det er litt deilig, for noe annet vokser frem isteden.
[…]Hanne Dieserud som Martha er naturalistisk full, men har stålkontroll på bevegelsene sine. Det er en fysisk skuespiller møter tekstteateret, og det er veldig fint å se på.
 
-Per Christian Selmer-Anderssen, Aftenposten, les hele her


 
Det antydes riktignok et underliggende politisk budskap som det ikke er vanskelig å finne, hvis man absolutt må ha det. Eskaleringen i den etter hvert erklærte krigen mellom ektefellene inneholder noe av den samme dynamikken som enkelte politikeres skamløse omgang med sannhet og løgn, og hatretorikken i sosiale mediers kommentarfelt.
Men er ikke sånne konklusjoner nesten alltid et resultat av etterrasjonalisering? Jeg tviler på at Lars Øyno har tenkt «fake news» og så begitt seg ut på leting etter et dramatisk verk som kan si noe om det. Aktualiteten, og kvaliteten og kraften, i dette ligger fortsatt i det kunstneriske alternativet Grusomhetens teater representerer, denne gangen ved å gå til det motsatte av det ytterpunktet de allerede befinner seg på, og å gjøre det bedre enn alle andre.
 
-Chris Eriksen, Scenekunst.no, les hele her


 
Miguel Emilio Dobrodenko Steinsland speler George med fornøyeleg utstudert 60-talsdiksjon samt imponerande stamina og timing. Hanne Dieserud gjer ei glimrande rolle som den sylskarpe og sjarmerande, men psykisk utarma Martha.
Kirsti Sørlie Hansen som Honey og Carl Filip Amundsen som Nick gjer mangefasetterte tolkingar av rollene og eg kan aldri tenke meg at The Albee Estate kunne funne noko å utsetja på rolletildelinga.
Dette er godt oppbygd, tradisjonelt teater. Ein sjeldan gong kan det reaksjonære vere nyskapande. Svaret på spørsmålet eg stilte innleiingsvis er at Øyno vil tilføre minst mogleg, han har valt å tru på at teksten og skodespelarane er gode nok til å levere djevelskapen, lidinga og lidenskapen som ligg der hos Albee.
Stykket ber i seg livsløgna til Ibsen og djevelskapen til Strindberg. Det er som om Dødsdansen møter Hedda Gabler, gjennomstenka av brunt brennevin, og det skulle vere et bra utgangspunkt for ein grusom kveld på nachspiel.
 
-Frøydis Århus, Klassekampen, les mer her


 
Gjennom Georges møysommelige talemåte, er det som om detaljene i Edward Albees geniale tekst kommer enda tydeligere fram. Vi kan formelig smatte på ondskapen i replikkføringen, en dialog så sylskarp at den føles faretruende.
I rollen som Martha har Hanne Dieserud både det intelligente, bitre og slemme i seg, men midt i denne ugne miksen aner vi også en sårhet. Gjennom hennes stadig voksende desperasjon føles det ikke bare som vi er vitne til et kammerspill, men også befinner oss på innsiden av et torturkammer. I den verbale skuddlinjen mellom ekteparet, står det unge ekteparet, troverdig og finstemt spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen. Stadig mer påvirket av drinkene som serveres dem, der blandevannet er en miks av bannskap, bedrag, følelseskulde, fyllerør og frykt for de som står deg nær.
Grusomhetens Teater har gjennom en årrekke markert sin avstand til institusjonsteateret, nettopp gjennom å forkaste ord og intellekt til fordel for en mer rufsete, fysisk og intuitiv tilnærming til teateret. At John-Kristian Alsaker – Norges kanskje fremste scenograf til å kle en realistisk titteskapsscene – er med, skaper en ytterligere uvant atmosfære.
 
-Kjersti Juul, Vårt Land, les hele her


 
Alle skuespillerne spiller fast for Grusomhetens Teater, og det er deilig å se dem i en tradisjonell forestilling. De stråler i sine rolletolkninger og får virkelig vist frem sine skuespillerferdigheter. Men selv om dette ikke er den fysiske formen vi er vant til å se på teateret, så spiller både regissør og skuespillere på sine sterke ferdigheter. Det fysiske uttrykket er uanstrengt og troverdig, og diksjonen er plettfri. Dette er på ingen måte en enkel bragd. Gjennom stykket spiller de både fulle, sinte og hysteriske – tilstander det er utfordrende å spille realistisk. Jeg har latt meg imponere av Hvem er redd for Virginia Woolf på norsk scene før, men dette er uten tvil den beste oppsetningen så langt!
Dette er teater i særklasse. Et fantastisk stykke som blir opphøyd av glimrende regi og skuespillerarbeid. Dette passer for teaterelskere i alle aldre, så mine varmeste anbefalinger til Grusomhetens Teater og Hvem er redd for Virginia Woolf!
 
-Stine Sørensen,Teaterungdom, les hele her


 
Hjertelig takk – Grusomhetens Teater og Lars – for en særdeles kraftfull, hjerteskjærende og – det må jeg bare si – morsom 4 timers opplevelse. Hovedstaden ville – uten Grusomhetens Teater – manglet, en vital dimensjon, i din jordiske jording og i sin åndelige tilkobling.
 
-Knut Erik Tveit


 
PSYKOLOGISK THRILLER; A MUST SEE! Grusomhetens Teater leverte en vellykket intens forestilling på et høyt kunstnerisk nivå av Edward Albees mesterverk og absolutt mest komplekse drama i kveld. «Nachspielet» er iscenesatt som vanlig med sikker hånd av Lars Øyno i en kledelig enkel scenografi av John-Kristian Alsaker. Og stuen er befolket av skuespillere som knapt kunne ha vært mer typecast for rollene; Hanne Dieserud som det elegante «monstret» Martha og Miguel E.D. Stensland som den akademiske tøffelen Georgie, begge like euforiske. Og gjestene Nick og Honey; Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen, er så dempet i sitt spill i motsetning til vertskapet, men med en crescendo som antyder muligheten av at deres unge ekteskap kan ende i samme grusomme havari som ekteskapet til generasjonen før dem. Noe jeg tror var Albees mer eller mindre bevisste intensjon med dramaet; at historien gjentar seg på umerkelig vis også i kjærlighetens navn. I programmet for oppsetningen henvises på engelsk til Platons ord: «Love is a demon, a creature midway between the eternally happy gods and mortal men»
 
-Trond Aglen


 
«Hvem er redd for Virgina Woolf» er noe av det beste jeg har sett i hele mitt liv. Kombinasjonen av det teatrale og realistiske gjorde forestillingen unik på en god måte. Utrolig godt jobbet! En helt fantastisk forestilling som kan anbefales på det sterkeste!
 
Elev fra Hartvig Nissens skole


Støttet av:


Følg oss også på ​Facebook​ og Instagram #hvemerreddforvirginiawoolf @grusomhetensteater

Skuespillere

Martha: Hanne Dieserud

George: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland

Honey: Kirsti Sørlie Hansen

Nick: Carl Filip Amundsen Stav

Regissør

Lars Øyno

Regiassistent

Claudia Lucacel

Scenografi

John-Kristian Alsaker

Scenografiassistent

Thomas Sanne

Lysdesign

Rolf Christian Egseth

Lysdesignassistent

Jan Skomakerstuen

Kostymedesign

Gjøril Bjercke Sæther

Kostymeassistanse

Jørgen Opsahl

Maskør

Trude Sneve

Sufflør

Live Marianne Loven

Foto og video

Claudia Lucacel

Plakkatdesign

Thomas Dabrowski

Produsent

Claudia Lucacel

Oversettelse

Svein Sturla Hungnes

Produksjonsår

2018