EN SPORVOGN TIL BEGJÆR

«En Sporvogn til Begjær» hadde premiere på Grusomhetens Teater 25. oktober 2019.

KRITIKKER OG OMTALE

 
Den tragiske historia om sørstatsfrøkna Blanche Dubois, som blir sliten sund i ein livskamp mellom primitiv drift og det å vere rein, har vore eit paradenummer for mang ei diva. Hanne Dieserud har frå fyrste stund grepet om den indre smerta i figuren, og utan ei einaste overdriving brettar ho ut åtferda til denne affekterte og nevrotisk veltalande kvinna. Vi skjøner at ho kan gå folk på nervane, men vi ynkar henne heile tida. Ensemblet rundt henne er perfekt, med typar som til minste detalj stadfester essensen i stykket. Ein triumf!
Bent Kvalvik : Dag og Tid
 

 
«Hanne Dieserud fortsetter å gestalte fornemme fylliker med presisjon, ett år etter kraftprestasjonen i «Hvem er redd for Virginia Woolf». I «En sporvogn til begjær» er det med så mye smerte at vi nesten tyr til flaska sammen med henne.» «Svak ragtime- og jazzmusikk fra radioen, vifter i taket, spritflasker, mørke persienner – alt gir et diskret film noir-preg på Grusomhetens teaters scene. Scenograf John-Kristian Alsaker og rekvisitør Antti Bjørn har skapt en realistisk gjengivelse av en lurvete New Orleans-leilighet fra sent 40-tall.

Sammen med Gjøril Bjercke Sæther har Antti Bjørn også stått for kostymedesign. Selv om klær og fysisk framtoning er viktig for flere i rollegalleriet, er det befriende at Sæther og Bjørn ikke har falt for fristelsen å «gasse seg» i ekstravagant 40-tallsestetikk. Klærne virker naturlige på alle skuespillerne, og når de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne steller hår og sminke, oppleves det hverdagslig – som om Dieserud og Sponnich setter opp håret med rundbørster, sløyfer og hårnåler i det daglige.

Og selv om det så klart er urtesigaretter som røykes på scenen, oppleves lufta snart like stinn som på en norsk kafé før 1994 – for ikke å snakke om i etterkrigstidens USA.»
Hedda Fredøy : Norsk Shakespeare Tidskrift
 

 
«Hanne Dieserud er imidlertid på plass i sin rollefigur. Hun tilfører Blanche hele repertoaret av nyanser, og veksler dynamisk mellom denne plagete kvinnens ulike sinnstilstander, akkompagnert av en sorgfylt, desillusjonert humor. Samspillet med Nina Eileen Sponnich som søsteren Stella og, ikke minst, Gisle Hass i rollen som det følsomme unntaket Mitch i Stanleys pokergjeng fungerer også fint. Lydarbeidet, designet av Miguel Steinsland som også spiller en av Kowalskis svirebrødre, er et kapittel for seg. Lyden av forbipasserende tog, musikk fra gata og nærliggende klubber og mange andre, mindre markante detaljer inneholder hele skalaen fra det forsiktig stemningsskapende til det brutalt intervenerende. En fiks detalj, som jeg ikke finner dekning for i originalmanuset, er et musikalsk ledemotiv i form av den polske arbeidersangen Warszawjanka som dukker opp i Blanches plagete hjerne og stadig minner henne på Stanleys eksistens.»
Chris Erichsen : Scenekunst.no
 

 
«Både Hvem er redd for Virginia Woolf og En Sporvogn til Begjær er sterke karakterdrevne dramaer som aldri beveger seg ut av det ene rommet hvor handlingen utspiller seg. Mennesket står i sentrum. Det dyriske mennesket, det sårbare mennesket og mennesket som lyver for seg selv. Fasader blir blottlagt, illusjoner rakner og selve helvete bryter løs. Her har Lars Øyno knekt en kode. Han er beintro til originalmaterialet og lar tekst og spill drive handlingen uten noen påtatt modernisering eller svevende forsøk på tidløshet. Vi er i varme New Orelans på 1940-tallet, men det gjør ikke historien om Blanche DuBois og Kowalski-familien noe mindre gripende av den grunn. Det ytre er kanskje gammelmodig, men menneskets indre vil vi kunne relatere oss til – uansett hvilken tidsalder vi er i. Når regi, skuespill, scenografi, lys og lyd sitter som et skudd i tillegg, er resultatet fantastisk teater som burde sette standarden for selv de største institusjonsscenene.»
Stine Sørensen : teaterungdom.no
 

 
«Regissør Lars Øyno har viet karrieren sin til fysisk teater, og en tilværelse på siden av den vante scenekunstløypa. I fjor satte han overraskende nok opp Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf. Når han nok engang lykkes ganske godt med et psykologisk-realistisk stykke, er det med evnen til å skape et sterkt, sanselig univers i bunn. På Grusomhetens Teater får scenograf John-Kristian Alsaker umiddelbart frem den sydende og samtidig klaustrofobiske stemningen.»

«Med Øynos blikk for den stadige vekslingen mellom menneskene – mellom overtak og underlegenhet, forstillelse og utbrudd – virvles vi inn i en historie som ikke egentlig handler om klasse og kapital. Men hvordan vi forvalter vår verdighet – som kanskje er den mest sårbare kapitalen av alle.»
Kjersti Juul : Vårt Land