SVART OG HVIT NATT

«SVART OG HVIT NATT»

av Lars Øyno

NORSK URPREMIERE ONSDAG 26. FEBRUAR 2025.

«Jeg faller.
                   Jeg faller, men jeg er ikke redd.» – Antonin Artaud

Den franske surrealisten Antonin Artaud (1896 – 1948) fikk aldri realisere sin visjon for Grusomhetens Teater, men i sin tekst, «Serafime Teateret», skrevet under hans opphold i Mexico, var han kanskje mest tydelig i hvordan han så for seg at dette teateret skulle eksistere.
Artaud stilte spørsmål ved vår oppfatning av virkeligheten, og antydet at verken drømmer eller teater er mindre ekte enn den materielle realiteten som vi i den vestlige verden anerkjenner som den eneste.

Han utfordret vestlige prinsipper og samfunnsnormer, og foreslo at vi burde vende oss mot østlig filosofi og teater for å inspirere til en kunstform som er mer i kontakt med jorden og våre naturlige instinkter. For Artaud startet dette med pusten – livet i sin mest organiske form, fysisk frigjort i et skrik. I dag skal man være ganske naiv hvis ikke virkeligheten tydeliggjør at det nettopp er kapitalismen som ødelegger klimaet og det økologiske mangfoldet – og som skamløst profitterer på kriger.

Rensket for de undertrykkende maskuline prinsippene som fødte kapitalismen, og som har skapt en likegyldig og individualistisk tilværelse i den vestlige verden, ønsket Artaud å forsøke et fryktelig feminint. Et skrik av undertrykt opprør, av herdet angst i møte med krig og av krav, så kraftfullt at mennesket blir tvunget ut av sin falske og innlærte atferd. La oss derfor starte med å utfordre mennesket, og i kontakt med Artaud la det innta scenerommet for å omgjøre dets anatomi. Bare gjennom en dyp fysiologisk rekalibrering kan mennesket endres, og en ekte revolusjon oppstå. I et øyeblikk slipper vi de velkjente systematiske og formelbaserte strukturene vi eksisterer innenfor ut på scenen, og eksponerer dem for publikum, før vi inspirerer til et nytt åndedrag.

Siden 1989 har Grusomhetens Teater laget teater basert på Antonin Artauds ideer om et anatomisk og metafysisk teater, men ikke siden 2013, med «Revolusjonære Budskap», har vi forsøkt å iscenesette en av hans tekster. Og i denne ånden vil dette være et av våre reneste forsøk på Artaud i nyere tid.

Foto: Magnus Skrede

Anmeldelser:

«Forestillingen er ikke en gjengivelse av denne ganske absurde teksten, men en inspirert
lesning der særlig pustens betydning for det hellige i teateret løftes opp gjennom
skuespillernes uttrykk. Kontorarbeiderne framstår som ideologiske robotter i et system som
verdsetter økonomisk vinning over menneskets kroppslige væren i verden. I en tid der
kunstig intelligens beveger seg inn på kunstens banehalvdel, leser jeg forestillingen blant
annet som en protest mot det automatiserte mennesket.»
Klassekampen, Julie Rongved Amundsen

«Etter hvert som forestillingen skrider langsomt frem med sine mange repetisjoner av
enkeltelementer, møter kontoristene på «noe», det er uklart hva, men dressjakker flerres av,
dramatisk musikk spilles og med ett sitter de alle klistret til en vegg og jamrer som katter.
Kontoristene har gått i frø, kapitalismen har spist seg selv. Deretter hører vi gjentatte «skrik
av undertrykt opprør, av herdet angst», for å bruke teatrets egne ord om Artaud-teatrets
virkemidler.»

…

«En kritikk av kapitalismen kunne imidlertid ikke ha kommet mer betimelig. Vi lever tross alt i
en tid der til og med presidenter mener at alt (også fred og andre land) kan kjøpes for
penger. Vi ser i dag hvordan penger og makt kan forenes på groteske måter som vi aldri
kunne ha forestilt oss var mulige for bare få år siden.»
Dagsavisen, Inger Marie Kjølstadmyr

«Det er det rytmiske og repetitive som langt på vei er kjernen i den usvikelige framdriften
som preger forestillingen. Det blir litt verre og litt mer ekstremt for hver gang, til de alle
sammen ender opp som mennesker uten egenskaper, uten dressjakke og slips, med
buksene hengende nede på rumpeballene, håret i vill uorden, rådville, med avskrellete
individuelle personligheter, og med bare skriket igjen som eneste uttrykk på det personlige
repertoaret.»

…

«Jeg har sagt det før og sier det igjen: Hadde ikke Grusomhetens Teater eksistert, ville vi
måttet finne det opp. Å stige ned i kjelleren der er som å komme hjem til det det egentlig
dreier seg om.»
Scenekunst, Chris Erichsen

«Her er fysisk teater på linje med VM på ski som speiler tiden vi lever i.» – Publikum

Forestillingen er støttet av Kulturdirektoratet og Oslo Kommune.