CABARET NIJINSKY

«CABARET NIJINSKY»

av Lars Øyno

NORSK URPREMIERE ONSDAG 25. FEBRUAR 2026.

«For alle danser er døden»

Den russiske ballettdanseren Vatslav Nijinsky (1889-1950) regnes som et av dansens ikoner selv om karrieren kun strakk seg over en ti-årsperiode. I etterkant av den første verdenskrig, fikk han et sammenbrudd i en alder av 29 år, som førte til innleggelse på ulike sanatorier og sykehus med diagnosen schizofreni. Han forble innlagt fram til sin død. «Cabaret Nijinsky» skildrer i et fysisk teaterspråk den siste fase i hans liv på mentalsykehus i Sveits, omgitt av pleiepersonale og hustruen Romola de Pulszky.

Man kan gjerne påstå at begrepet schizofreni er en diagnose som også kan karakterisere en splittet sivilisasjon. Schizofreni har etymologisk rot i gresk: «spalte». Kunstneren diagnostiserer hva han ser og hører, og det gjelder også den visjonære danseren Nijinsky. Da han fikk sin diagnose forlot han alt som hadde med det kunstneriske miljøet han var vokst opp i. Det eneste han kommuniserte med, foruten sin kone, legen og hushjelpen, var den Gud han henvender seg til i sin dagbok; «På kanten av et stup».

Kan vi i 2026 si at vi som sivilisasjon står ved kanten av et stup? På sitt vis vil «Cabaret Nijinsky» gjennom det fysiske Artaud-inspirerte teater diagnostisere vår erfaring med det «spaltede» samfunnet, med en humanisme som ble utforsket av modernismen i det 20. århundre, og som i dag står overfor politiske og liberale ideer & praksis som kan virke truende og destruktive overfor menneskerettigheter, rettferdig fordeling av godene osv. Grusomhetens Teaters opphavsmann Antonin Artaud (1896-1948) og den klassisk utdannede ballettdanseren Nijinsky har mange likhetstrekk: Begge er besatte, intense kropper med stor intuisjon og intuisjonens klarhet. Når vi ser på formene som skapes, finner vi at det kontroversielle bevegelsesuttrykket Nijinsky benyttet i sin ballett «Vårofferet» sympatiserer med et organisk primitivt uttrykk som Artaud tilsvarende gjør i sine manifester. Rituelle tablåer med rytmisk dissonerende fremføring preget «Vårofferet», noe som brøt med den normførende klassiske ballettstilen. Begge kunstnere formulerer en antirytme til vestlig kultur. Eller sagt på en annen måte; en vestlig kulturestetikk viker til fordel for en imitering av en naturs uforsonlige håndhevelse av strenge prinsipper.