PROUD CLOUD

OM PROUD CLOUD

Proud Cloud hadde urpremiere på Grusomhetens Teater 27. april 2016.

Prosjektet var basert på møtet mellom frijazz og teater. Musikalske situasjoner – melodier, sanger, støy møtte teatralske tablåer som videre spilte sammen eller gikk hver sin vei. Scenen i Hausmanns gate ble befolket av 15 aktører som formulerte en type eksistensiell reise. Scenografien ble forandret underveis, nye landskaper kom til syne, nye horisonter ble erobret; og hele tiden på den blå himmel der oppe – en sky av største betydning.

Tristan Honsinger – Cello / Composer / Music Leader (USA)
Lars Øyno – Instant Director (Norway)
Tobias Delius – Sax / Clarinet (england)
Hisako Horikawa – Performer (Japan)
Jochem Hartz – Scenography (Netherlands)
Hanne Dieserud – Actor / Singer (Norway)
Steve Heather – Percussionist (Australia)
Ciska Jansen – Actor / Singer (Netherlands)
Antonio Borghini – Double Bass (Italy)
Franziska Hoffman – Violin (Germany)
Sara Fellman – Actor / Singer (Norway)
Klaus Kürvers – Double Bass (Germany)
Axel Dörner – Trumpet (Germany)
Kirsti Sørlie Hansen – Actor / Singer (Norway)
Miguel E. D. Steinsland – Actor / Singer (Norway)

Mauricio Morales Hernandez – Photography (Mexico)
Gjøril Bjercke Sæther – Costumes (Norway)
Jan Skomakerstuen – Lighting (Norway)
Elvira Wilberg – Props (Norway)
Brendan McCall – Producer (USA)

Les Idalou Larsens anmeldelse (pdf) her >>
Les artikkel på The Nordic Page (pdf) her >>

Fra programmet

I en tid hvor alt synes bundet på hender og føtter må overskriften være en påstand. Hvem i dag kan gjøre noe fritt? Hvem ønsker å leve i noe som fordrer skade for å forbli fremmedgjort, eller i denne kontekst frigjort fra den automatisme som preger det gjeldende samfunnsliv. Dyret som stiger opp i Johannes Åpenbaring inkarnerer denne bundethet som de este ser ut til å være avhengig av, og den generelle automatismen føder dette dyr. Dramalinjen på Bjørnholt Videregående skole skal visstnok nedlegges fordi ungdom er blitt fortalt at det beste er å søke seg inn i yrker som gir økonomisk trygghet. Jeg har ikke sett dem med egne øyne, men man forteller meg at lokalene for drama på denne skolen er blant de otteste i landet. Kanskje bør jeg legge ned Grusomhetens Teater, og heller forsøke å redde Bjørnholt ved å melde min interesse for en dagligleder tilling der? (Har vært i tankene mine en stund) I alle fall med aksept av styresmakters stimulering til en livslang konform tilværelse kan ungdom se fram mot en tvers igjennom korrupt samfunnsvirkelighet som får arbeide med sine lysskye affærer i ro og fred. Vi har sett med gru på det ene og det andre den siste tid; eksempelvis DNBs skamløse framferd, der sjefen møter trampeklapp for sin opptreden blant de mange ansatte.
Slik forstår man at friheten er å nne der hvor ingen kommer for å lete – det øde torget vanskelig tilgjengelig. Samtidig som vi avkrever fra kunstverkene en absolutt avvisning av rådende reaksjonære moralkodekser, legger samfunnet alle hindringer i veien for den som ønsker å komme ovennevnte krav i møte. Trusselen om nedleggelse av dramalinjen ved Bjørnholt er bare et av mange avskrekkende eksempler. Alle tilløp til ortodoks livsførsel i poesiens tjeneste skal kveles i fødselen, og slik nører man opp om nye bokbål. Etter som jeg elsker frijazz har jeg gode dager på teatret for tiden. Der hører jeg en ubunden tone som tegner opp en annen virkelighet.
Lars Øyno – april 2016.