«I IS ANOTHER»- Rimbaud i Afrika

«I IS ANOTHER»- Rimbaud i Afrika

Etter å ha fullført sin plikt som forfatter valgte Arthur Rimbaud (1854-1891) en kontroversiell vei for sitt liv gjennom å befeste seg som forretningsmann i Aden og Harar – Etiopia. Næringslivet sonderer under samfunnets anarkistiske arena, og er således ikke et førstevalg for de fleste. Å gi seg børsmarkedet i vold krever et visst mot.

Tiden i Afrika er et litt bortgjemt kapittel i denne fordums dikters liv. Litteraturhistorien konsentrerer seg naturligvis om de gode dikt han skrev, liksom jeg selv en periode oppdaget hans poesis originalitet. Allikevel, det er under Afrikas sol, de siste 10 årene av sitt liv at geniet utfolder seg til fulle, og et for ham meningsfylt virke igangsettes. Her får han presise ting å arbeide med, vi snakker om tall og matematikk, om vitenskap, og ikke minst om å kunne lykkes, – å nå fram med sitt budskap, slik at man kan vise til synlige, konkrete resultater. Vi kan spørre oss; Hva har den skrevne poesi avstedkommet, har den gagnet samfunnene? Poesien er vage antagelser, svevende uten faste holdepunkter, svermeriske holdninger, luftslott, ofte selvsentrerte ytringer, påstander uten hold i virkeligheten, abstrakte begreper, innbilte sannheter, selvopphøyd tilstedeværelse, ofte nedlatende – nær grensen til uforskammet fremtoning, lite konkret og null resultatorientert, upresis, ulogisk, ukollegial, til tider direkte kompromissløs og standhaftig i sitt vesen. Poesiens ødeland sto etter hvert klart og tydelig fram for Rimbaud, og noe i ham appellerte til en revolt, en helomvending. Noen år etter at dikteren har lagt ned sin penn etableres «den andre», som han søker i Etiopia, der forvandles han fra messing til basun, dvs. fra kunstner til handelsmann. Karakterisering av denne siste personlighet får du ved å sette motsatte begreper av hva som er anført over om poesien; dvs. en mann med karakter og styrke, vel kjent med de kvaliteter som et velfungerende samfunn behøver dvs. velorientert i systemer og som tenker i systemer.

Så kan man spørre; hva type geni fremtrer i dette siste kapittel hvor dikteren går til grunne til fordel for næringslivsmannen? Finnes her noen storhet i dette? Stiller man på lag med vårt styringssett blir svaret et ubegrunnet; Ja. Rimbaud som fikk utfolde seg kunstnerisk fra 16-19 års alder frembrakte nærmest kriminelle formuleringer, setninger tidligere ikke satt på prent, selv en Baudelaire bleknet i forhold til disse frie vers. Slik har en villfaren mann kommet på rett kjøl, og i kontakt med sin mors krav fått seg et ordentlig yrke hvor det er penger å tjene. Fra et annet ståsted kan jeg si at han overgår diktningen ved å fortrenge formene for å nå fram til «den andre» som kun er å finne utenfor kunstens komfortsone. Den berusede båts ville ferd som han skildret i sitt berømte dikt lar seg nå drive av sted og fortæres av og i livet selv! Mens fordums kollegaer satt i Paris og røkte sigaretter kjempet en engasjert Rimbaud for å holde fremdrift i vare-fordelingen. Han utstyrer sine kameler og klargjør karavaner for den strabasiøse ferd fra det Etiopiske sletteland ned til den Somaliske kyst ved Djibouti, en strekning gjennom farefulle områder hvor usiviliserte stammekrigere kunne angripe når som helst.

Dikterens svar på samfunnets anarki er taushet. Rimbaud beskrives av de som kjente ham i Afrika som taus, skjønt han i godt lag kunne komme med lange avhandlinger om både det ene og annet vitenskapelige tema. En handelspartner som fikk losji i hans hus et par måneder kom aldri til klarhet i hvor verten sov. Foruten den daglige omgang med arbeidskollegaer hadde han selskap i en innfødt kvinne fra Tigre distriktet nord i landet som han en tid bodde sammen med. Hun ble opplært i fransk tale, og gikk ofte med europeiske klær ble det sagt. Tjeneren Djami var trofast ved hans side i Harar. På dødsleiet i Marseille testamenterer han det meste av sin beskjedne formue til vennen hvilket Mama Vitalie fant aldeles uhørt. Et siste brev dikteres til søsteren Isabelle noen timer før døden inntreffer. Det er adressert til Det Maritime dampskips selskap i Marseille som har et skip på havnen klargjort for avreise til Suez. Mulige nye handelsforsendelser diskuteres. Brevet avsluttes med ønske om spesifikke tider for ombordstigning; et siste åndedrag som tilkjennegir vissheten om å ha funnet hjem til eget hus. «Den andre» hadde befestet seg fullt og helt.

–Fra regissørens notis av Lars Øyno