EN SPORVOGN TIL BEGJÆR

EN SPORVOGN TIL BEGJÆR

av Tennessee Williams, regi av Lars Øyno

 

«En Sporvogn til Begjær» hadde premiere på Grusomhetens Teater 25. oktober 2019.

 

“Det er ikke realisme jeg ønsker meg. Jeg skal si deg hva jeg ønsker. Magi!”

-Blanche

 

«En Sporvogn til begjær» skrevet i 1947 av Tennessee Williams er et kjent moderne drama, og hyppig oppført på teaterscener verden over. Filmversjonen fra 1951 blir blant annet husket for hovedrolleinnehaverne Vivien Leigh og Marlon Brandos gode rolleprestasjoner.
 

Handlingen utspiller seg i en sliten New Orleans leilighet like etter 2 verdenskrig. Den tidligere læreren Blanche Dubois flykter etter et tvangssalg av familieeiendommen og fra en dunkel fortid til sin søster Stella og hennes ektemann Stanley, og snart utvikler seg et intenst psykologisk drama.

Noen har bruk for poesi for å leve, og vil se den omkring seg. Navnet Blanche Dubois betyr; hvit skog, og som hun selv uttrykker det i stykket; – som en frukthave om våren, men den uskyldsrenes begjær utgjør et paradoks, en irrasjonalitet, en trussel i det moderne samfunn…

 

Regissørens notis

72 år er gått siden Tennessee Williams skrev «En Sporvogn til begjær». Aktualiteten skal ikke underslåes. Hva er et gyldig drama i grunnen? Det er et verk som har klart det mesterstykket å frembringe et sjelelig avtrykk. Jeg syntes publikum selv skal få lese seg inn i denne teaterklassiker, og føler derfor ikke trang til å utdype eller sette personlige formuleringer på prent.
 
Et program bør gi en kortfattet informasjon til tilskueren før han entrer salongen; opplyse om årstall for stykkets tilblivelse, hvem som medvirker og kanskje noen biografiske data om forfatter. Hva angår det siste henviser jeg til internett der man kan lese om Tennessee Williams og «En sporvogn til begjær». Allikevel, handlingen utspiller seg i New Orleans noen år etter 2. verdenskrig, en by preget av et charmerende forfall, jazz, hete, svarte og hvite side om side.
 
Stykkets aktualitet kan rettferdiggjøres ved å vise til de hyppige oppførelser rundt om i verden, og ikke minst i Norge der vi har hatt tre eller fire fremførelser hittil i år. Når det er sagt skal legges til at jeg mener stykket behandler den evige krig imellom poesi og samfunn. Oversatt til et dagsaktuelt tema – natur og sivilisasjon.
 
Lars Øyno – Oktober ’19

 
 

 

 
 

KRITIKKER OG OMTALE

 


 
Den tragiske historia om sørstatsfrøkna Blanche Dubois, som blir sliten sund i ein livskamp mellom primitiv drift og det å vere rein, har vore eit paradenummer for mang ei diva. Hanne Dieserud har frå fyrste stund grepet om den indre smerta i figuren, og utan ei einaste overdriving brettar ho ut åtferda til denne affekterte og nevrotisk veltalande kvinna. Vi skjøner at ho kan gå folk på nervane, men vi ynkar henne heile tida. Ensemblet rundt henne er perfekt, med typar som til minste detalj stadfester essensen i stykket. Ein triumf!
Bent Kvalvik : Dag og Tid
 


 
«Hanne Dieserud fortsetter å gestalte fornemme fylliker med presisjon, ett år etter kraftprestasjonen i «Hvem er redd for Virginia Woolf». I «En sporvogn til begjær» er det med så mye smerte at vi nesten tyr til flaska sammen med henne.» «Svak ragtime- og jazzmusikk fra radioen, vifter i taket, spritflasker, mørke persienner – alt gir et diskret film noir-preg på Grusomhetens teaters scene. Scenograf John-Kristian Alsaker og rekvisitør Antti Bjørn har skapt en realistisk gjengivelse av en lurvete New Orleans-leilighet fra sent 40-tall.

Sammen med Gjøril Bjercke Sæther har Antti Bjørn også stått for kostymedesign. Selv om klær og fysisk framtoning er viktig for flere i rollegalleriet, er det befriende at Sæther og Bjørn ikke har falt for fristelsen å «gasse seg» i ekstravagant 40-tallsestetikk. Klærne virker naturlige på alle skuespillerne, og når de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne steller hår og sminke, oppleves det hverdagslig – som om Dieserud og Sponnich setter opp håret med rundbørster, sløyfer og hårnåler i det daglige.

Og selv om det så klart er urtesigaretter som røykes på scenen, oppleves lufta snart like stinn som på en norsk kafé før 1994 – for ikke å snakke om i etterkrigstidens USA.»
Hedda Fredøy : Norsk Shakespeare Tidskrift
 


 
«Hanne Dieserud er imidlertid på plass i sin rollefigur. Hun tilfører Blanche hele repertoaret av nyanser, og veksler dynamisk mellom denne plagete kvinnens ulike sinnstilstander, akkompagnert av en sorgfylt, desillusjonert humor. Samspillet med Nina Eileen Sponnich som søsteren Stella og, ikke minst, Gisle Hass i rollen som det følsomme unntaket Mitch i Stanleys pokergjeng fungerer også fint. Lydarbeidet, designet av Miguel Steinsland som også spiller en av Kowalskis svirebrødre, er et kapittel for seg. Lyden av forbipasserende tog, musikk fra gata og nærliggende klubber og mange andre, mindre markante detaljer inneholder hele skalaen fra det forsiktig stemningsskapende til det brutalt intervenerende. En fiks detalj, som jeg ikke finner dekning for i originalmanuset, er et musikalsk ledemotiv i form av den polske arbeidersangen Warszawjanka som dukker opp i Blanches plagete hjerne og stadig minner henne på Stanleys eksistens.»
Chris Erichsen : Scenekunst.no
 


 
«Både Hvem er redd for Virginia Woolf og En Sporvogn til Begjær er sterke karakterdrevne dramaer som aldri beveger seg ut av det ene rommet hvor handlingen utspiller seg. Mennesket står i sentrum. Det dyriske mennesket, det sårbare mennesket og mennesket som lyver for seg selv. Fasader blir blottlagt, illusjoner rakner og selve helvete bryter løs. Her har Lars Øyno knekt en kode. Han er beintro til originalmaterialet og lar tekst og spill drive handlingen uten noen påtatt modernisering eller svevende forsøk på tidløshet. Vi er i varme New Orelans på 1940-tallet, men det gjør ikke historien om Blanche DuBois og Kowalski-familien noe mindre gripende av den grunn. Det ytre er kanskje gammelmodig, men menneskets indre vil vi kunne relatere oss til – uansett hvilken tidsalder vi er i. Når regi, skuespill, scenografi, lys og lyd sitter som et skudd i tillegg, er resultatet fantastisk teater som burde sette standarden for selv de største institusjonsscenene.»
Stine Sørensen : teaterungdom.no
 


 
«Regissør Lars Øyno har viet karrieren sin til fysisk teater, og en tilværelse på siden av den vante scenekunstløypa. I fjor satte han overraskende nok opp Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf. Når han nok engang lykkes ganske godt med et psykologisk-realistisk stykke, er det med evnen til å skape et sterkt, sanselig univers i bunn. På Grusomhetens Teater får scenograf John-Kristian Alsaker umiddelbart frem den sydende og samtidig klaustrofobiske stemningen.»

«Med Øynos blikk for den stadige vekslingen mellom menneskene – mellom overtak og underlegenhet, forstillelse og utbrudd – virvles vi inn i en historie som ikke egentlig handler om klasse og kapital. Men hvordan vi forvalter vår verdighet – som kanskje er den mest sårbare kapitalen av alle.»
Kjersti Juul : Vårt Land
 


Mange takk til:

NATIONALTHEATRET VED DERES VERKSTEDER

RAGNAR FOR SCENOGRAFI MONTERING

WHISKEYTOBAKK.COM V/MORTEN CHRISTENSEN

THOR ERIKSEN

 


THEATERFORLAG: NORDISKA APS – KØBENHAVN


Støttet av Kulturrådet, Fond for Lyd og Bilde, og Oslo Kommune.

Blanche Dubois

Hanne Dieserud

Stella Kowalski

Nina Eileen Sponnich

Stanley Kowalski

Jade Francis Haj

Harld Mitchell (Mitch)

Gisle Hass

Eunice Hubbel

Henriette Blakstad

Steve Hubbel

Miguel E.D. Steinsland

Pablo Gonzales

Cristo R. Borrachero

Lege

Lars Brunberg

Meksiskansk Kvinne / Oversøster

Claudia Lucacel

Ung Mann

Carl Anders Hollender

------------------

Regissør

Lars Øyno

Scenografi

John-Kristian Alsaker

Lysdesign

Rolf Christian Egseth

Kostymedesign

Antti Bjørn, Gjøril Bjercke Sæther

Rekvisitør

Antti Bjørn

Maskør

Trude Sneve

Lyddesign

Miguel E.D. Steinsland

Produsent

Claudia Lucacel

------------------

Regiassistent

Claudia Lucacel

Lysmester

Jan Skomakerstuen

Lydmester

Varun Krishnan

Tekniker

Thomas Sanne

Sufflør

Anne-Marie Adriansen

Foto og video

Claudia Lucacel

Grafiskdesign

Moro Design

Web Design

Jonas Ulleland