THE RAVEN

«THE RAVEN» – etter Edgar Allan Poe

Regi & manus: Lars Øyno

«The Raven» hadde premiere på Grusomhetens Teater den 11. september 2020.
 

«Intet min erindring dæmper, det var i en mørk december, hvor hver glød på arnen kæmper, mod det mulm, en vinter ser. Ivrigt længtes jeg mod morgen, og jeg søgte glemme sorgen gennom bøger glemme sorgen, at Lenore er ei mer, Ak, hin skønne sjældne pige, som kun himlens engle ser, og som nu er navnløs her.»

Den amerikanske forfatter Edgar Allan Poes (1809-1849) dikt «The Raven» (1845) inneholder 18 vers, med et handlingsforløp som appellerer til scenisk fremførelse. Litteraturhistorien beskriver diktet som et særskilt gåtefullt verk. Vår teaterforestilling vil i tillegg til å visualisere den ytre handling prøve å nå ned til de beskrevne lag av menneskelige problemstillinger der materien viker for metafysikk og drøm. Edgar Allan Poes forfatterskap beskjeftiger seg med det som er skjult i menneskets bevissthet, – avtrykk fra sjel og nervenes følsomhet. Grunnet sin insistering på drømmens revolusjonære betingelser anskueliggjør «The Raven» poetisk en universell angst knyttet til livets iboende anarki.

 
«…and I do believe that nature is about to speak.»
Antonin Artaud, 31 januar 1948
 
Regissørens notis:
 
Hjemme i de stille stuer i Philadelphia er han under arbeidet med «The Raven» vitne til sin unge hustru og kusine Virginias svekkede helbred. Hennes mor og dikterens tante forsøker tross pengevansker og svigersønnens sjeldne, men ofte ulykksalige rangler i byens vertshus å holde den lille familien sammen. To år etter utgivelsen av «The Raven» dør Virginia av tuberkulose 18 år gammel. De har da vært gift i 5 år. Tapet av «en hellig pike som nå kun himmelens engler ser» fører den nå 38 år gamle forfatter ut i fortvilelse og undergang. På tross av sviktende helbred skaper han dikt og noveller som i dag har en betydelig plass i verdenslitteraturen. Den 7 oktober 1849 dør han på sykehuset i Baltimore etter noen forvillede netter i byen. Hans siste ord var «Gud forbarme min arme sjel.»
 
I essayet «Komposisjonens filosofi» beskriver Poe «The Raven» som kun et matematisk anliggende, en studie i komposisjon og rytme. Han uttaler at rytmen er nødvendig for å utvikle skjønnhetens (les:kunstens) ide. Diktet om den sørgende student og hans avdøde kjæreste ved navn Lenore er kun et verk skrevet for å utdype den rent håndverksmessige side ved et skapende arbeid. Allikevel, vi sitter igjen med rystelsen over den unge mannens smertelige situasjon, og ikke minst fascinasjonen over det gåtefulle ord «nevermore» fra ravnen som kommer inn gjennom vinduet og setter seg på bysten av Pallas.
 
Edgar Allan Poe er kanskje mest kjent for sine noveller, som har inspirert mang en krimforfatter og filmregissører innen grøssersjangeren på musikkens område kan diktet «The Raven» påberope seg å ha blitt fremført i ulike versjoner av verdenskjente artister som Lou Reed, Marianne Faithful, og Allan Parsons Project.
 
I kveld vises en scenisk versjon, og jeg vet ikke om mange har forsøkt seg i den retning. Om tilskueren gjennom en visuell fremførelse av Poes mesterverk kan komme tettere på hva som egentlig foregår over de 18 vers er ikke godt å si. Noen vil kanskje betrakte «The Raven» som en type gotisk skrekk romantikk, men noe sier meg at det er en grunnleggende kunnskap om natur og menneske som her formidles. I dag synes dette mer aktuelt enn noensinne.
Lars Øyno – 2020
 

KRITIKKER OG OMTALE

En magisk poetisk forestilling vi seint vil glemme. Den må settes opp igjen ved anledning. World wide. Vi takker. Som i drømmen er det urovekkende og uhyggelige parra med ubeskrivelige gleder.
Terje Dragseth , Forfatter
 

 
Grusomhetens Teater og regissør Lars Øyno maktet i går å skape en time av pur magi. Det skjedde gjennom et fysisk og kroppsliggjort formidlingsspråk jeg ikke har støtt på før, med store krav til skuespillernes beherskelse av alle kroppens små og store muskler og ledd. Det verbale (dialogen, deklameringen) var – som forventet – minimalistisk.
Trond R. Hole – Publikum
 

 
«The Raven» er en poetisk fortelling om en student som mens han sitter alene en vinternatt og sørger over sin døde elskede Lenore, får besøk av en ravn som har skrevet seg inn i litteraturhistorien med utsagnet «Nevermore!». Diktet er tross sin alder fortsatt medrivende, og særlig diktets rytme er suggererende. Med sine mange gjentakelser og forsterkinger av det som allerede er sagt, insisterer diktet så kraftig på sin fortelling at man ikke kan annet enn å flyte med inn i den sørgende hovedpersonens univers. Forestillingen bruker bare utdrag fra teksten, men repetisjonene har teatret bitt seg merke i og bruker flittig. Men her er mye stillhet, mye pust og kropper i stadig nye organiske formasjoner. Det er som om hvert øyeblikk av historien er delt opp i hundre ulike små bevegelser. Det er derfor det går så sakte. Formen og tempoet kan også minne om det vi så i Grusomhetens sørgespill «La-ment» fra 2015.
Inger Marie Kjølstadmyr, Dagsavisen
 

 
Lydbildet skaper tidvis spenning: Lars Pedersen har komponert musikken til forestillingen, og det gir en organisk følelse at han også er til stede og synlig på siden av scenen. Lyd og lys går fint sammen og er teknisk godt løst. Det blir for eksempel skremmende når ravnen, spilt av Hanne Dieserud, banker på vinduet, lyset dempes og lyden dirrer dramatisk og marerittaktig mot slutten med lyder av klokkespill og sterk vind.
Live Drønen, Scenekunst
 

 
Følg oss på Facebook og Instagram

#theraven
Støttet av Kulturrådet, Fond for Lyd og Bilde, og Oslo Kommune.