“The Raven” goes to Tokyo, Japan! - Grusomhetens Teater
6565
post-template-default,single,single-post,postid-6565,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll,,qode-theme-ver-3.0,elementor-default,elementor-kit-5536
 

Blog

“The Raven” goes to Tokyo, Japan!

  |   Hva skjer

Regi & manus: Lars Øyno

This will be the 7th time Grusomhetens Teater is performing at Theater Xcai シアターX. We are looking forward to the first tour abroad after the pandemic. Edgar Allan Poe’s poem, “The Raven” (1845), deals with what is hidden in the human consciousness – imprints from the soul and the sensitivity of the nerves. Due to its insistence on the revolutionary conditions of the dream, “The Raven” poetically illustrates universal anxiety associated with life’s inherent anarchy. Grusomhetens Teater’s dramatization of “The Raven” creates a picture of each verse: the visual dissolves the rational and draws one towards an original landscape beyond the spectacle.


With: Live Marianne Noven, Johanna Øyno and Mika Hibiki.

Music: Poul Høbro

Lights: Jan Skomakerstuen

Producer: Claudia Lucacel

Performances: 17. – 20. November at Theater Xcai

More information: http://www.theaterx.jp/


En magisk poetisk forestilling vi seint vil glemme. Den må settes opp igjen ved anledning. World wide. Vi takker. Som i drømmen er det urovekkende og uhyggelige parra med ubeskrivelige gleder.

Terje Dragseth , Forfatter

Grusomhetens Teater og regissør Lars Øyno maktet i går å skape en time av pur magi. Det skjedde gjennom et fysisk og kroppsliggjort formidlingsspråk jeg ikke har støtt på før, med store krav til skuespillernes beherskelse av alle kroppens små og store muskler og ledd. Det verbale (dialogen, deklameringen) var – som forventet – minimalistisk.

Trond R. Hole – Publikum

«The Raven» er en poetisk fortelling om en student som mens han sitter alene en vinternatt og sørger over sin døde elskede Lenore, får besøk av en ravn som har skrevet seg inn i litteraturhistorien med utsagnet «Nevermore!». Diktet er tross sin alder fortsatt medrivende, og særlig diktets rytme er suggererende. Med sine mange gjentakelser og forsterkinger av det som allerede er sagt, insisterer diktet så kraftig på sin fortelling at man ikke kan annet enn å flyte med inn i den sørgende hovedpersonens univers. Forestillingen bruker bare utdrag fra teksten, men repetisjonene har teatret bitt seg merke i og bruker flittig. Men her er mye stillhet, mye pust og kropper i stadig nye organiske formasjoner. Det er som om hvert øyeblikk av historien er delt opp i hundre ulike små bevegelser. Det er derfor det går så sakte. Formen og tempoet kan også minne om det vi så i Grusomhetens sørgespill «La-ment» fra 2015.

Inger Marie KjølstadmyrDagsavisen

Lydbildet skaper tidvis spenning: Lars Pedersen har komponert musikken til forestillingen, og det gir en organisk følelse at han også er til stede og synlig på siden av scenen. Lyd og lys går fint sammen og er teknisk godt løst. Det blir for eksempel skremmende når ravnen, spilt av Hanne Dieserud, banker på vinduet, lyset dempes og lyden dirrer dramatisk og marerittaktig mot slutten med lyder av klokkespill og sterk vind.


Live DrønenScenekunst