SVANHILD

OM SVANHILD

plakat_svanhild_liten

Henrik Ibsens Svanhild (1860) er skrevet på prosa, og stykket ble, som Fjeldfuglen året før, liggende ufullendt fra forfatterens side.
Det påbegynte arbeidet ble imidlertid tatt opp igjen et par år senere, og i 1862 ble historien utgitt under tittelen Kjærlighetens Komedie. Stykket forelå da i verseform og deler av persongalleriet var endret.

 

Som i Fjeldfuglen står kvinnen sentralt her. Svanhild er en sterk og selvbevisst rollekarakter som peker fram mot flere av Ibsens senere kvinneskikkelser. Svanhild utspiller seg på en lys sommerdag i den borgerlige idyllen på Skillebekk, hvor menneskene lever skjermet og beskyttet. Grusomhetens Teater trekker tradisjonen fra Antonin Artaud inn i Fru Halms ”hegnede have ude i Drammensveien”, 150 år tilbake i tid og gir Ibsens stykke en uventet aktualitet.

Svanhild ble første gang satt opp 14. mars 2014 og har siden dette blitt vist ved flere anledninger, bl.a. under Ibsenfestivalen i Oslo samme år. Grusomhetens teater ble tildelt Osloprisen 2014 i klassen Årets scenekunst for forestillingen Svanhild.

 
I sommermånedene blir fuglesangen som bryter stillheten rundt minnesmerket i Treblinka så merkbart fremtredende.
Falk: ”Den havde sunget alt hva den vidste, og hva den sang, det formede seg i mig til et Dikt; Digtet skal jeg skrive iaften; tør hende det kan gjøre et menneske glad og frit for en stund.”

KRITIKKER OG OMTALE

«Svanhild» er et ufullendt verk, med alt det åpner opp av mytologi, og oppføres nå for aller første gang. Bare det er en grunn til å se stykket. I tillegg er det ganske fornøyelig.

 

«Svanhild» på scenen er interessant, både som åpning av en autorisert kanon og som begynnende Ibsensk feminisme.

 

Hild Borchgrevink, Dagsavisen

 


 

Hans [Lars Øyno] særegne, Artaud-inspirerte teaterspråk, der intense og overdrevne uttrykk i kropp og miner ofte er dét som taler, kapsler på en fengslende og presis måte inn kløen og rastløsheten under den pyntelige, pastellfargede borgerligheten, den som finnes i så mye av den sterke og skarpe realistiske litteraturen og peker frem mot den mer feberaktige symbolismen.

 

[…] denne vellykkede forestillingens force [er]: Den gode fingerspissfølelsen for epoken og miljøet, og en satirisk brodd som går fint hånd i hånd med genuin munterhet.

 

Inger Merete Hobbelstad, Dagbladet

 


 

[…] i avslutninga ser me dei telluriske kreftene som kokar under det borgarlege, overflatiske samfunnet. Den elegiske tonen i stykket forsterkar den brutale skrikinga i slutten og gjer Svanhild framleis aktuelt som samfunnskritikk.

 

Den fragmentariske, korte naturen til stykket bidreg også til å gjere det heile endå meir konsist og treffande.

 

Giuliano D’Amico, Dag og Tid

 


 

[…] selv om teksten er ufullendt så kan man ikke si det samme om forestillingen.

 

I forestillingspresentasjonen står følgende sitat av Artaud: «Jeg mener at selv om det er viktig for oss alle å få noe å spise straks, så er det enda viktigere at vi ikke sløser bort selve evnen til å føle sult fordi vi bare er opptatte av å få noe å spise straks.» Evnen til å føle sult kan like gjerne omsettes til evnen til å kjede seg, til ikke å bli underholdt eller oppholdt.

 

«Svanhild» er en krevende forestilling, men den er oppriktig – og primalskrik er det ellers ikke for mye av i den norske scenekunsten.

 

Anette Therese Pettersen, Klassekampen

 


 

Å ha urpremiere på en oppsetning av finkulturens anfører, Henrik Ibsen, på en så eksperimentell scene som Grusomhetens Teater, er modig. Det blir litt som å spise hummer på en burgerbar, men likevel fungerer det utmerket.

 

Det er flere lange scener som ikke later til å være annet enn stemningsskildrende avbrekk i dramaturgien, men for den årvåkne seer er det nettopp her mye av samspillet og spenningen mellom karakterene skapes. Små blikk, vilkårlige gester og karakterenes generelle væremåte gir utvilsomt rom for tolkning.

 

Svanhild er en vakker kollisjon mellom to verdener.

 

Fredrik Scholze, Universitas

 


 

Regissør Lars Øyno viderefører den Artaud-inspirerte spillestilen der skuespillerne ikke lever seg inn i sine roller, men heller betrakter dem utenfra og utleverer dem. Her går han et skritt lenger, teksten blir uttalt nøyaktig slik den er skrevet, det vil si en i språkdrakt som hører fortiden til. Sammen med den distanserte spillestilen gir dette replikkene en pompøs, komisk dimensjon som Ibsen neppe hadde tiltenkt dem, men som gjør Svanhild til en vittig og fornøyelig opplevelse, til tross for at alt tyder på at Ibsen ikke hadde særlige anlegg for komedien som teatersjanger.

 

Blant mye annet retter Lars Øynos gjennomførte tolkning av Svanhild søkelyset mot et hittil forsømt tema i Ibsens diktning. Den typiske, og her ganske infame spillestilen til Grusomhetens Teater utleverer den unge Ibsens umodne forestillinger om mannens rett til bokstavelig talt å ofre kvinnen for å virkeliggjøre egne kunstnerdrømmer.

 

Idalou Larsen, idalou.no

 


 

Lars Øynos scenespråk er helt ulikt noe annet og krever – kanskje fordi det er så fremmed – en form for konsentrasjon jeg sjeldent opplever i teateret.

 

Det gammelmodige og arkaiske språket er beholdt, og tempoet og overtydeligheten i fremførelsen gir replikkene et komisk preg. Dette er en god måte å vise frem hvor syrlig og fantastisk morsom Ibsen var i sine skildringer av borgerskapet, og den komiske effekten av Øynos helt spesielle scenespråk makter samtidig å synliggjøre det underliggende alvoret som er tilstede i Ibsens verker; For selv om karakterene fremstår som latterlige er det noe farlig ved dem alle.

 

Som en illustrasjon på hennes [Svanhilds mor] dedikasjon til å opprettholde den lette idyllen har hun ”Heimen skal væra et paradis” brodert på sin kjole – et eksempel som viser at kostymene, i likhet med scenografien, i tillegg til å være fantastisk vakre også skjuler et nettverk av koblinger til stykkets tematikk.

 

Tora Optun, scenekunst.no

 


 

Skuespillet Svanhild (Ms. 4° 926) finnes bevart i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Ibsens biograf, Henrik Jæger, publiserte et utdrag av manuskriptet i Folkebladet for 1887, under tittelen «’Kjærlighedens Komedie’ paa Prosa», men ellers er det ukjent for publikum.

 

I stykket møter vi den skapende dikter og skulptør, Falk, en kunstner som ut fra en bruk og kast-filosofi ønsker å gjøre Svanhild til modell og muse. Etter å ha formet henne i leire og kledd henne i strofer, ha lært henne utenat, og sommerens forelskelse er over, får vingehesten trampe henne i sølen. Falk er da ferdig med henne og vil intet ansvar ta. Straks høsten setter inn, kan verden få henne. Forelskelsen tjener til inspirasjon, noe ekteskapets vanedannende og passiviserende institusjoner vet å sementere og legge øde.

 

Ibsens Svanhild rommer også en sivilisasjonskritikk. Gjennom navngivningen avslører personene sine roller i en motsetningsfylt verden. Fuglenavnene er neppe tilfeldig valgt, de avslører vitale trekk ved de handlende personer – falkens rov, svanens dødskamp, mens herr Guldstad frister med sine rikdommer og et samliv basert på materielle goder. Byggematerialene enkefru Halm, herr og fru Straamand, og teologistudent Fladland, utgjør de trygge bestanddeler i tilværelsen. Ikke alle fugler får kvitre med sitt nebb. Frøken Lærke har i en femten års tid vært forlovet med redaktør Pasop, men samfunnets økonomiske krav for å inngå ekteskap kan de ikke klare. De må tålmodig vente til de får råd til å møblere sitt eget hjem.

 

[…]

 

Originalmanuskriptet kan ha vært lenger, men kun de tre scenene som utgjør første akt foreligger. Likevel er det sentrale motiv til stede. Det er som vi med Claude Lévi-Strauss’ utsagn om mytiske element, at det hele partitur er til stede i det fragmentariske: «Så lenge myten føles er fortelling intakt». Grusomhetens Teater har i sin oppsetning valgt å være strengt teksttro – intet legges til eller trekkes fra. Og den Antonin Artaud-inspirerte, inderlige manér griper nettopp den nerve som lar oss få møte en ny, ukjent Ibsen i noe så oppsiktsvekkende som en verdenspremiere på hans uoppførte dramatiske verk, Svanhild. Dette skjer hele 154 år etter at stykket ble skrevet, og 108 år etter dikterens død.

 

Erik Henning Edvardsen, Museumsleder ved Ibsenmuseet i Oslo

 


 

Hele Ibsens forfatterskap har […] som mål å avdekke den allmenne sykdomstilstand. Dersom samfunnet ikke er annet enn juks og hykleri, må sykdommene lokaliseres slik at man kan helbrede det. I ”Svanhild” mener forfatteren Falk at en ny vei for mennesket kan være å gripe tak i poesiens vesen – gi alt til det som ikke er – et vågestykke han ikke kan klare alene. Tilstedeværelsen av det fremmedgjorte og kyske er udiskutable nødvendigheter i en poesi som er på krigsfot med virkeligheten. Falk ser fru Halms datter Svanhild som bærer av slike verdifulle kvaliteter. Samfunnets irrasjonelle forordninger betinger en ikke organisk tilstedeværelse hvilket nødvendiggjør den kunstige atmosfære som eksisterer blant det øvrige persongalleri i stykket. Kritikerne i 1860-årene var ikke nådige mot Ibsen når han med sitt nye stykke satte disse problemstillingene på kartet.

 

Lars Øyno, programtekst til «Svanhild»

Manus

Henrik Ibsen

Regi

Lars Øyno

Skuespillere

Kirsti Sørlie Hansen
Miguel Steinsland
Hanne Dieserud
Odille Heftye Blehr
Sara Fellman
Filip Amundsen Stav
Lars Brunborg
Gisle Hass
Magnus Mortensen(2014)
Randolf Walderhaug (2014)

Scenografi

Tormod Lindgren

Stildans

Karen Høybakk Mikalsen

Kostymer

Gjøril Bjercke Sæther

Lysdesign

Rolf Christian Egseth Jan Skomakerstuen

Musikk

Espen Wensaas
Filip Sande
Magnus Wiik(2014)

Masker

Trude Sneve

Produsent

Claudia Lucacel
Vera Krohn-Svaleng (2014)

Varighet

80 min.

Produksjonsår

2014