DUKKEHUSET

OM DUKKEHUSET

I 1960 skrev André Bjerke diktet om dukken til dukken til dukken i Dukkeveien 2. Dukken har en dukke som blir tatt hånd om av en dukke som selv blir passet av en dukke.

I dukkehuset mater og steller mammaen dukken. De går tur sammen. De synger. De spiser godterier. En musiker i uniform spiller fløyte for dem. Ingenting haster, det finnes tid til å hvile og å puste. Inne i dukkehuset finnes et dukkehus. Inne i virkeligheten åpenbarer det seg en ny virkelighet.

Dukkene har begrensinger. De kan ikke bøye fingre. Det er mye barn heller ikke kan. De kan ikke alltid sitte stille, holde et glass uten å søle, slipper kanskje gaffelen i gulvet. Verden krever noe av dem som de ikke kan imøtekomme.
Dette er Grusomheten Teaters første barneforestilling, men som alltid er det fysiske utrykket det bærende. Skuespillernes fysiske poesi er det barna fanger opp. Små forskyvninger i tempo og dynamikk blir til magiske dokker, med egne hemmeligheter.

Antonin Artaud som utviklet begrepet grusomhetens teater baserte sin teatervisjon på dans og kroppslig poesi. Hans prosjekt er den skjønnhet som springer av alvoret i det stillfarende, som det også har vært for alle voksenforestillingene. Dukkene lever ikke en hverdagsrealisme, men i en poetisk verden. Barn er likeså innstilt på å ta inn over seg alvoret ved overhodet å være til som voksne. Selv om det er et litterært utgangspunkt er ikke historiefortelling vårt hovedanliggende, men ritualets magi.
Man kan solidarisere seg med barns ønske om å få nok tid til å sette seg inn i, og til å løse de oppgaver som man blir stilt overfor. Barn har en annen rytme enn voksne. De bruker lenger tid til å oppfatte ting og de er ofte mer klossete. De betrakter livet ikke bare som et materielt sted, men som en poetisk dimensjon. Det gjelder å ha respekt for det liv som ikke innfrir dagens krav om tempo, hurtighet og effektivitet. Dette er et teater hvor denne ønskede tid blir gitt. Et hjem av tålmodighet gir trygghet.