Grusomhetens Teater | BLODSPRUT
2368
portfolio_page-template-default,single,single-portfolio_page,postid-2368,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll,,qode-theme-ver-3.0
 

BLODSPRUT

OM BLODSPRUT

Etter Thomasevangeliet, som ble til en vekkelse for både kritikere og et stort publikum høsten 2004, kommer «Blodsprut».
Det handler om kjærlighetens vilkår i vår tid. ”Blodsprut” er Antonin Artauds mest kjente skuespill fra 1925, av mange teaterfolk sett på som uspillelig. En ung kjærlighet forsøker å finne fotfeste blant samfunnskrefter som forhåner alt som er uselvisk og rent. Lars Øyno bruker dette motivet som utgangspunkt for en avslørende ferd gjennom uskyldens bilder og vrengebilder i vår tid, med Marilyn Monroes formaninger som gjennomgangsmotiv:
”I could have loved you once…”

 

I Antonin Artauds skuespill ”Blodsprut” fra 1925 er et ungt kjærlighetspar prisgitt kyniske og korrupte samfunnskrefter. Artauds fremstilling av samfunnsordningen er kataklysmisk, og kjærligheten er dømt til å gå under. Selv om teksten må ses i sammenheng med Artauds egen, plagede personlighet, peker den intet mindre presist på et evig aktuelt fenomen: angsten og lengselen som oppstår når enkeltmenneskets følelsesliv og samfunnets verdier kolliderer.

 

En som har kunnet belyse Artauds tema, er Erich Fromm – psykoanalytikeren og humanisten som brakte historiske og kulturelle faktorer inn under psykologien og analyserte, mer klarsynt enn de fleste, menneskets kår i en post-eksistensialistisk verden.

 

Mennesket, hevdet Fromm, er ute av stand til å bære ansvaret for seg selv som det har fått gjennom århundrer av opplysning og åndelig frigjøring, og søker gjerne trøst i moderne former for underkastelse. Det moderne jaget etter ”frihet” kaster oss ofte for materialismens føtter, mens vår idé om ’kjærlighet’ handler ofte om lite mer enn en form for utvidet egoisme. En uselvisk kjærlighet må derimot tåle å bli utelukket, til og med forhånet. Og likevel er selve roten til menneskets frihet og livskraft å finne i menneskets evne til å elske ubetinget.

 

Av den opprinnelige ”Blodsprut” er kun åpningsdialogen mellom de to unge elskende igjen. I Artauds stykke blir elskerne skilt fra hverandre av en fantastisk virvelvind, som ender med at en scarabé faller på scenen med en ”enerverende, kvalmende langsomhet”. I Grusomhetens Teaters iscenesettelse er dette motivet oversatt til hele forestillingen: en fallende verden av groteske skikkelser, rykkende av smerte eller forstillelse.

 

Forestillingen viser disse skikkelsene i en smertefull prosess av selvkonfrontasjon, hvor en karakters fornemmelser gjenlyder i en annen, og trigger voldsomme sammenstøt. Det hele gir virkning av et slow-mo skrekkabinett, eller et uendelig utholdt dødsrykk. ”Blodsprut” har blitt både en tragisk kjærlighetshistorie og en burlesk kjærlighetens historie, hvor hallusinatoriske tablåer avløser hverandre som drømmebilder.


Idé og regi

Lars Øyno

Skuespillere

Hanne Dieserud
Robert Skjærstad
Kristofer Hivju
Odille Blehr
Martha Kjørven
Lars Brunborg

Musikk

Lars Pedersen/WHEN

Lys

Ingrid Tønder og Geir K. Johansen

Kostymer

Christina Lindgren

Make-up

Tonje Reksten

Koreografi

Lise Eger

Produksjonsår

2005