Blog

Amazonas – 2011Amazonas – 2011

  |   Produksjon

Fremført i Oslo og Krakow


[eight_columns] Konsept og regi: Lars Øyno
Skuespillere:
Hanne Dieserud
Camilla Vislie
Jimmie Jonasson
Lars Brunborg
Per Bogstad Gulliksen
Odille Anette Heftye Blehr
Scenografi: Tormod Lindgren
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Lys: Jan Skomakerstuen
Regiassistent: Vera Krohn-Svaleng
Scenografiassistent: Jannicke Lie
Kostymeassistent: Trine Torgerstuen
Produsent: Morten Bruun

[/eight_columns] [eight_columns] [/eight_columns]

 


Regissørens notater, Amazonas
Antonin Artaud ville skape et teater som skulle virke forebyggende mot de menneskelige iverksatte katastrofer. Han måtte til indianere i Mexico for å finne det han lette etter; – et organisk språk basert på mørke og ukjente riter, et performativt uttrykk som totalt brøt med den vestlige oppfattelse av begrepet scenekunst. Målet med det hele var helbredelse – for seg selv og det vestlige mennesket. I mørket finnes en sol skriver han et sted, et svart lys.

En lignende visjon oppsto i Polen på 60 tallet under Jerzy Grotowskis ledelse. Vi må i dag konstatere at det vestlige teater preges av kommersielle framstøt hvis fremste mål er å øke materiell status og berømmelse. Kultur reduseres til en passiv avgudsdyrking hvor livet holdes på avstand. Artaud etterlyste en kultur som skulle gi oss mulighet til å hente inn selve livskreftene, og han så teatret i denne sammenheng som en protest mot den vestlige innsnevringen av begrepet kultur. Kunsten skal inneholde et sosialt anarki.

Michals Walczaks Amazonas tar sikte på å belyse denne konflikten. Et ungt menneske som møter opp til en audition forutsetter en anstendig situasjon der ens entusiasme blir tatt på alvor. Dessverre er det ikke alltid slik. I teatermiljøet mister man raskt idealismen og forbrukes av systemet for å tjene til folkets passivitet. Miljøet opptrer som en kopi av næringslivet og kapitalismens ildesjeler; Man bekrefter systemet og mottar sin fortjente lønn. Alt det kjente, det som man ser og det som er, får oppmerksomhet. Ingenting gis til det som ikke er, til det som er utilgjengelig og dunkelt. Erkjennelsen av Kaos og mørke er kanskje redningen. Det er i møte med det metafysiske at mennesket forstår sin bestemmelse og kan innrette seg anstendig. Naturen vi søker å bevare forventer en annen tilstedeværelse fra oss der det er lov til å stoppe opp.

Amazonas er kaos, men basert på en absolutt orden. Mennesket må lytte til naturen, da er den en venn. Regnskogen er lungen, pusteorganet – anarkiet som holder oss i live på jorden. En ny vei for teatret må følge denne tanke. Krzystof Komedas Po Katastrofie synes jeg passer inn i dette. Katastrofen inntrer i det mennesket hever seg opp over det organiske, setter tilside livet og river i stykker de mest følsomme sanse- og pusteorganer. Når Amazonas forsvinner er katastrofen et faktum. Etterpå er bare den store grav – en død preget av vedvarende basunfanfarer – Apokalypsen.

For meg har Polen alltid vært en kulturnasjon. En rekke innovative kunstnere har inspirert oss i Vest-Europa både innen film, teater, musikk og billedkunst. Polsk plakatkunst og jazzmusikk har spesielt stått mitt hjerte nær. Den vestlige tilnærming etter at muren falt har sikkert ført til en mer kommersiell situasjon. Hvorvidt man er i ferd med å miste sine tradisjoner vet jeg ikke, men situasjonen er ikke annerledes i Polen enn den er for unge mennesker i Norge; Vi overøses av kommersielle fremstøt.

Lars Øyno, Grusomhetens teater, September 2011

Performed in Oslo and Krakow


[eight_columns]Consept and direction: Lars Øyno
With:
Hanne Dieserud
Camilla Vislie
Jimmie Jonasson
Lars Brunborg
Per Bogstad Gulliksen
Odille Anette Heftye Blehr
Scenography: Tormod Lindgren
Costumes: Gjøril Bjercke Sæther
Lighting: Jan Skomakerstuen
Direction assistant: Vera Krohn-Svaleng
Scenography assistant: Jannicke Lie
Costume assistant: Trine Torgerstuen
Produser: Morten Bruun [/eight_columns] [eight_columns][/eight_columns]

 


Director’s notes, Amazonas
Antonin Artaud wanted to create a theatre that could have a preventive effect on human created disasters. He had to seek out the indigenous Tarahumaran people in Mexico to find what he was looking for; an organic language based on ritual practices, a performative expression that completely opposed Western perceptions of the concept of performing arts. The purpose of this was healing, for himself and for the Western man. ‘In the darkness there is a sun’, he writes somewhere, ‘a black light’.

A similar vision manifested itself in Poland in the 60’s under the leadership of Jerzy Grotowski. Today we must note that the Western theatre is characterized by commercialization, whose main purpose is to increase material status and fame. Culture is reduced to passive idolatry, where life is avoided or kept at a distance. Artaud called upon a culture that could give us the possibility to obtain the forces of life itself, and in this context he saw theatre as a protest against the narrowing of the idea of culture in the West; art should contain a social anarchy.

Michal Walczak’s, Amazonas, aims to illuminate a conflict similar to this. A young person attending an audition assumes a serious situation where her enthusiasm will be taken seriously. Unfortunately it does not always turn out that way. In a theatre community you can quickly lose your idealism, and become used by the system to serve the passivity of the people. Theatre communities such as these can act as copies of business and capitalism; one confirms the system and receives one’s pay. All that which is known, what one sees and what is, gets attention. Nothing is given to that which does not exist, or is obscure and indistinct. Realizations of chaos and darkness might be the rescue. It is in facing the metaphysical that humans can understand their condition and can act with decency. The natural world we seek to preserve expects a different kind of presence from us, where we’re allowed to take a pause.

The Amazon is chaos, but based upon an absolute order. Man must listen to nature, then it is a friend. The rain forest is the lung, the respiratory organ, the anarchy that keep us alive on earth. A new direction for theatre must follow this thought. I feel that Krzysztof Komedas ‘Po Katastrofie’ fits into this frame. Catastrophe occurs in the moment when man raises himself up above the organic, pushes life aside and tears to pieces the most fragile of sensory and respiratory organs. When the Amazon has vanished the cataclysm is a fact. Afterwards only a massive grave remains – a death accompanied by the fanfares of trumpets – the Apocalypse.

To me Poland has always been a cultural nation. A number of innovative artists have inspired us in Western Europe through film, theater, music and visual art. Polish poster art and jazz music has been especially close to my heart. After the wall fell, the western expansion into Poland has certainly led to a more commercial situation. Whether one is about to lose traditions or not, I do not know, but the situation in Poland is not that different from that of young people in Norway; we are constantly being bombarded by the assaults of commercialism.

Lars Øyno, Theatre of Cruelty – Oslo, Norway September 2011