Grusomhetens Teater | LAMENT
2892
portfolio_page-template-default,single,single-portfolio_page,postid-2892,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll,,qode-theme-ver-3.0
 

LAMENT

OM LAMENT

Lament hadde urpremiere på Grusomhetens Teater 9. oktober 2015.lament_liten_plakat

 

Stykket ble spilt 10., 13., 14. og 15. okober, og som en del av Coda-festivalen, 16. oktober.

 

Forestillingen konsentrerer seg om kvinnenes gråt ved korset. Formmessig opererer vi med et helt nakent rom – uten dekor og rekvisitter. To kvinner, i en musikalsk, stereofonisk dialog, skaper arketypiske tegn for sorg gjennom kropp og stemme, inspirert av den moderne jazzens anarki.

 

Les intervju på The Nordic Page her >>

 

En hulkende duett

Dagsavisen, 12. oktober 2015

 

Gråtens mange fasetter skaper fascinasjon hos Grusomhetens Teater.

Korsveien som liturgisk tradisjon er opprinnelig katolsk og er siden tatt opp av den protestantiske kirken. Korsveien, eller Via Dolorosa, følger Jesu lidelseshistorie og vandring med korset til Golgata gjennom fjorten stasjoner. Stasjon nummer åtte viser Jerusalems gråtende kvinner som trøstes av Jesus. Og her blir vi værende en times tid i Grusomhetens Teaters nye produksjon “Lament”. For et teater som jobber ut fra tanken om at teater og ritualer henger nært sammen, er det å gå inn i en liturgisk handling en fin måte å knytte de to fenomenene sammen på.

 

To svartkledde kvinner (Hanne Dieserud og Sara Fellman) omsluttes av og kjemper med gråtens uttrykk gjennom det teatret selv har kalt “en musikalsk, stereofonisk dialog”. Det hulkes, pipes, hyles, hviskes, visles og skrikes i alle mer eller mindre gjenkjennelige varianter. Iblant høres hele ord eller brokker av ord som Jesus Kristus og Ave Maria, i blant salmesang. Ellers er det gråten som er denne forestillingens tale – eller kanskje skulle vi heller si musikk. Forestillingen viser hvordan verbalspråket nærmest løses opp når vi gråter, hvordan alle språkets konturer viskes ut og flyter over i lange vokaler. Grusomhetens Teater jobber ut fra teatermannen Antonin Artauds prinsipp om at det fysiske uttrykket går foran det verbalspråklige på teaterscenen, og det er en fascinerende opplevelse!

 

Til å følge en enkelt manns, altså Artauds, visjon for teatret så tett som de har gjort i 26 år, har Grusomhetens Teater vist stor spennvidde i sine produksjoner, både hva motiver, temaer og visuelt uttrykk angår. Mens teatrets forrige produksjon, Henrik Ibsens “Svanhild”, var fargerik, luftig og fjollete lettsindig i uttrykket, nærmer “Lament” seg Jerzy Grotowskis fattige teater: Svartkledde kvinner, nakne vegger, sparsomt med lys. Men i en slik setting trer også gråtens mange fasetter og vesener fram i sin aller mest konsentrerte form.

 

Forestillingen zoomer inn og forstørrer gester og lyder vi kjenner fra vårt naturlige følelsesliv. Gråten og dens mange fysiske uttrykk oppstår i rommet både som abstrakte størrelser, men også som en selvstendig skikkelse som aktørene slåss mot, overveldes av eller ønsker velkommen i sin egen kropp. Som betrakter oppleves det som vanskelig å leve seg inn i de gråtendes univers. Men allikevel oppstår det en form for renselse i møte med de gråtende kvinnene, fordi dette er så rent, så konsentrert og så variert i all sin tilsynelatende monotoni. Forestillingen er inkludert i årets Coda-festival, men kunne like gjerne vært på Ultimafestivalen eller en festival for bildende kunst. Det sjangeroverskridende beriker opplevelsen av det som skjer på scenen.

 

Ifølge Bibelen sier Jesus ved korset at de ikke skal gråte for ham, men heller over sine egne liv og verden. Gråten på Grusomhetens Teater oppleves ikke som noen verdensgråt. Den oppleves ikke som henvendt til noen eller noe. Men samtidig er uttrykket såpass åpent at man som betrakter kan fylle det med et vell av ulike meninger. Og da kan det jo fort romme en hel verden uansett.

 

Inger Marie Kjølstadmyr

Idé og Regi

Lars Øyno

Medvirkende

Hanne Dieserud og Sara Fellman

Lys

Jan Skomakerstuen

Produsent

Brendan McCall

Varighet

80 min.

Produksjonsår

2015