Vegen Til Himmelen – 1995The Road to Heaven – 1995 - Grusomhetens Teater
138
post-template-default,single,single-post,postid-138,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll,,qode-theme-ver-3.0,elementor-default,elementor-kit-5536
 

Blog

Vegen Til Himmelen – 1995The Road to Heaven – 1995

  |   Produksjon

Vegen Til Himmelen

Framført på Det Norske Teatret


[eight_columns]Regi: Lars Øyno
Scenografi: Kari Gravklev
Koreografi: Lise Eger
Lysdesign: Ole Randers
[/eight_columns] [eight_columns]Medvirkende: Hanne Dieserud, Bjørn Klakegg, Geo von Krogh, Liv-Unni Larsson, Lillian Lydersen, Audun Meling, Robert Skjærstad, Martin Slaatto,Sverre Solberg
[/eight_columns]

 


Meterhøye, groteske prestedokker i selvforherligende ritualer og glasskasser med babyansikter, en stor, trist padde og en halvnaken kvinne som vrir seg i dødskrampe formidler Artauds teatersyn der det “Grusomme” henspiller på en teaterhandling som gir uttrykk for den enorme angst menneskene i følge Artaud går og bærer på.

[nggallery id=5]The Road to Heaven

Theatre of Norway, Oslo 1995.


[eight_columns]Directed by: Lars Øyno
Scenography: Kari Gravklev
Coreography: Lise Eger
Lighting: Ole Randers
[/eight_columns] [eight_columns]With: Hanne Dieserud, Bjørn Klakegg, Geo von Krogh, Liv-Unni Larsson, Lillian Lydersen, Audun Meling, Robert Skjærstad, Martin Slaatto, Sverre Solberg

 

[/eight_columns]

Meter-high grotesque priest dolls in self-aggrandising rituals, glass vitrines filled with baby faces and dry soil, a large amphibian and a half-naken woman writhing in agony. In Artaud’s ideology of theatre, the “cruelty” acted out on stage is match to the enormous anxiety that humans, according to Artaud, carry inside themselves..

[nggallery id=5]