Teateret & Vitenskapen

"Teateret
                 er
        tilstanden,
                  stedet,
                       punktet
                             der man kan gripe den menneskelige anatomi,
                                                                            og med den helbrede og styre livet."                                                                                                                Antonin Artaud



Et skuespillerensemble bestående av elleve kvinner utforsker sammen med regissør Lars Øyno den franske poet og teatermann Antonin Artauds to tekster ”Deranging the Actor” og ”Theatre & Science”.

Forestillingen beskriver et ønske om en nødvendig transformasjon av skuespilleren, menneskekroppen og av verden. Her foretas et oppgjør med en patriarkalsk verdensordning, der tanken og intellektet hver dag styres i retning ubetydelige verdier hvis hensikt er å undertrykke enhver oppriktig livsytring.

Da kvinner styrer handlingen i scenerommet, vil deres verden komme til uttrykk. I denne forestillingen søker de å gjenoppdage noe som på et punkt gikk tapt på veien mot materiell velstand. Det handler om en gjenerobring av sinn, kropp og stemme for disse elleve kvinnene; – et skrik som kan vise vei mot en total fysiologisk revolusjon, uten hvilken ingenting kan forandres.


Skuespillere:
Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Camilla Vislie, Fernanda Branco, Nelly Winterhalder, Nina Sponnich, Maria D. Ramvi, Anette Pettersen, Johanna Mørck, Cathrine Røisli Tyssen, Kjærsti Odden Skjeldal

Manus og regi:
Lars Øyno

Musikk:
WHEN – Lars Pedersen

Scenografi/Kostymedesign:
Ole Jacob Børretzen, Gjøril Bjercke Sæther, Thor Eriksen, Lars Øyno

Lysdesigner: 
Ingrid Tønder

Lysteknikk:
Jan Skomakerstuen

Regiassistent/Inspisient: 
Mathilde Hartviksen Dale og Gjøril Bjercke Sæther

-------

Elisabeth Rygg i Aftenposten, 17.11.07:

Kvinner i sjelekamp
"Teateret er tilstanden, stedet, punktet, der man kan gripe den menneskelige anatomi, og med den helbrede og styre livet", skriver den franske teatermannen Antonin Artaud i foredraget "Fremmedgjøre Skuespilleren" fra 1947.

Artaud er en av de viktigste teoretikerne bak det moderne teatret. Han er også inspirasjonskilden til Grusomhetens teater og kompaniets grunnlegger og kunstneriske leder, Lars Øyno. I femten år har Grusomhetens teater laget sine særegne forestillinger etter Artauds prinsipp om at teatret er som pesten. Man må være forberedt på fysisk smerte. Teatret skal hjelpe det fortrengte frem i lyset, frigjøre menneskets indre krefter og kriser, for å gjennomgå en forandring og til slutt gi en katarsis hvor man oppstår som et nytt menneske. Man skal tvinges til å se seg selv som man er, og gjennom teatret oppnå helbredelse.

Nå har Lars Øyno tatt for seg Artauds tekster "Fremmedgjøre Skuespilleren" og "Teateret & Vitenskapen". Tekstene er bare et utgangspunkt og en ramme, for ordet er ikke det sentrale. Her er drivkraften det visuelle scenebildet, assosiasjonene, bevegelsene, musikken og selve menneskekroppen.

Skjelett
Kjellerscenen i Hausmanns gate 34 er mørk og naken. Elleve kvinner skrider over scenegulvet mens de bærer på et overdimensjonert skjelett. De setter seg rundt skjelettet, og i over tyve minutter gnir de på knoklene, vasker og renser dem. Forestillingen er på et vis delt opp i fire langsomme og tidkrevende partier. Det starter med kvinnenes omsorg over menneskeliv og død. Så kler de av seg, legger seg nakne på gulvet og beveger seg som havfruer preget av smerte og skjønnhet. De kler seg i gammeldagse sommerkjoler og viser livsglede og overskudd. For til sist gjennom lidelsen la seg rense og bevege seg mot lyset. Underveis messes Artauds tekster gjennom uartikulert stemmeføring og forvridde røster.

Det er et urkvinne-univers som tegnes på scenen. De elleve skuespillerne opptrer som et koreografisk samkjørt lag og lar oppsetningens kjerne; uroen, ønske om forandring, dypere fellesskap og gjenerobring av sinn og kropp, få tid og rom rundt seg.

Respekt
Dette er ikke lett tilgjengelig teater. Øyno skriver selv i programmet: "... det er vanskelig å gi en adekvat inngang til denne forestillingen, som også forvirrer meg en smule. Bortsett fra tekstene av Antonin Artaud, er det sant å si ikke helt lett å beskrive med ord hva som skjer på scenen."

Dette er teater som forvirrer og fascinerer. Man skal igjennom et menneskemylder av dvelende bevegelser, stemmer og rop. Men Grusomhetens teater våger å kjøre sitt eget løp. Det gjør de med en konsekvens det står respekt av.