SISTE SANG

“There is only one animal… the animal is a principle.”

Balzac

 

“Melancholy and sadness are the start of doubt… doubt is the beginning of despair; despair is the cruel beginning of the different degrees of wickedness.”

Isidore Ducasse

 

«Siste Sang» hadde premiere i 2009 på Grusomhetens Teater i Oslo, og har siden gjestet Teatr Baj i Warszawa, Cinnober Teater i Gøteborg, Harry Crook Theater i Bristol, The International Theater Festival of Kerala i India, og ved Theater Xcai i Tokyo, Japan.

 

OM SISTE SANG:

Den franske poet Isidore Ducasse alias Comte de Lautréamont født i Montevideo, med skolegang på Lycèe utenfor Paris der barn av franske ambassadører i utland ble satt i karantene før de fikk slippe ut blant den franske befolkning ble beskrevet som en høy ung mann, tynn og med litt bøyd rygg, blek hudfarge, langt hår som falt nedover pannen, skarp i stemmen. Han virket trist, taus og innadvendt. Han klaget ofte over smertefulle migrener. Comte de Lautréamont skrev «Maldorors Sanger», og etterlot seg «Poesier» – et forord til en bok som aldri ble skrevet. Etter hans død kun 24 år gammel i 1870 forsvinner alle spor. I dag eksisterer kun ett eneste uskarpt fotografi, som først dukket opp i 1970.

 

Det går 50 år før surrealistene oppdager hans verk, André Breton kaller ham surrealismens far, og Salvador Dalí er blant dem som trykker han til sitt bryst. «Siste Sang» av Lars Øyno tar utgangspunkt i Comte de Lautréamonts liv og verk. Forestillingen handler om døden og forfatterens siste timer på sitt lille kvistværelse i Paris. Den handler om råskapen i menneskenaturen. Drøm, virkelighet, dyr og mennesker går i hverandre i et forsøk på å forstå hva mennesket egentlig er. Lautréamont spilles av Odille Annette Heftye Blehr. Vi følger mannens innvendige kamp og hans kalde, nådeløse blikk på livets grunnbetingelser.

 

Vi setter opp «Siste Sang» på nytt i år 2020:
Spilles 16-17, 20-23. okt KL. 20:00
Ordinær: 250 NOK
Student/Honnør/Scenekort: 200 NOK
Billetter bestilles på forhånd her!

 

 

Anmeldelser


 

Jeg opplevde «Siste sang» som en intens, nesten skremmende fortelling om ungdommelig søken og fortvilelse, stilt opp mot voksenverdenens selvsikkerhet. Det er imidlertid Lars Øynos egenart og styrke at det han skaper på scenen antakelig vekker ulike assosiasjoner hos ulike tilskuere. Øyno følger Artauds bud om at teater ikke bør være «å spille skrevne skuespill, men å gi et slags materielt uttrykk til alt som i menneskets tanker ligger skjult, uavslørt og dypt begravet», og det vil være forskjellig for hver enkelt av oss.

 

Langsomme og manende bevegelser, enerverende gjentakelser, de tre skuespillernes totale fysiske nærvær utstråler en skremmende, fascinerende uhygge som forsterkes av scenografi, lys og kostymer som plassen ikke tillater å omtale nærmere. Når Lars Øyno lykkes som her, utvider Grusomhetens Teater selve scenekunstbegrepet radikalt. Det er det ikke mange som gjør.

 
Ida Lou Larsen, Klassekampen 7. desember 2009
 


 
Grusomhetens Teater og dets stifter, Lars Øyno, har et prosjekt. De vil bort fra det tekstbaserte teater, og følger derfor Antonin Artauds prinsipper for det anatomiske teater. Her er tekst byttet ut med andre uttrykk: kropp, bevegelse, menneskelige lyder uten ord, dans, posering og repetisjon av bevegelsesblokker. Uttrykkene gir oss en helt annen kontakt med de lyder som står på scenen enn man er vant til fra det konvensjonelle institusjonsteatret. Formidlingen har som oppgave å skape kaos i publikums hode.
 
Anne Helene Valberg, ​Scenekunst.no 8. desember 2009
 


 
Øyno og kompaniet fortsetter sin vilje til å sette alt på spill for hver nye forestilling.
 
Torbjørn Oppedal, ​Morgenbladet ​11. desember 2009 Les hele omtalen her >>
 


 

Idé og regi

Lars Øyno

Skuespillere

Odille Annette Heftye Blehr
Lars Brunborg
Rita Lindanger

Kostymer

Gjøril Bjercke Sæther

Scenografi

Lars Øyno og Jan Skomakerstuen

Lys

Jan Skomakerstuen

Inspisient

Janne Hoem (2009)

Masker

Trude Sneve

Tekniker

Thomas Sanne

Teknisk Design

Thor Eriksen (2009)

Video

Tone A. Gellein

Produsent

Claudia Lucacel (2020)
Per Bogstad Gulliksen (2009)

Produksjonsår

2009