SISTE SANG

OM SISTE SANG

Lautreamont døde nesten før han dukket opp i Paris, kun 24 år gammel. Han ble beskrevet som en høy ung mann, tynn og med litt bøyd rygg, blek hudfarge, lang hår som falt nedover pannen, skarp i stemmen. Han virket trist, taus og innadvendt. Han klaget ofte over smertefulle migrener.  Comte de Lautreamont skrev Maldorors Sanger og etterlot seg Poesier – et forord til en bok som aldri ble skrevet. Etter hans død i 1870 forsvinner alle spor; ingen husker å ha sett han og det eksisterer kun ett eneste uskarpt fotografi.

 

Det går 50 år før surrealistene oppdager hans verk, André Breton kaller ham surrealismens far og Salvador Dalí er blant dem som trykker han til sitt bryst. Siste Sang av Lars Øyno tar utgangspunkt i Comte de Lautreamonts liv og verk. Forestillingen handler om døden og forfatterens siste timer. Den handler om råskapen i mennesket og selve tilværelsen. Drøm, virkelighet, dyr og mennesker går i hverandre i et forsøk på å forstå hva mennesket egentlig er. Lautreamont spilles av Odille Heftye Blehr. Vi følger mannens innvendige kamp og hans kalde, nådeløse blikk på livets grunnbetingelser.

“There is only one animal… the animal is a principle.”
Balzac

“Melancholy and sadness are the start of doubt… doubt is the beginning of despair; despair is the cruel beginning of the different degress of wickedness.”
Isidore Ducasse

Jeg opplevde «Siste sang» som en intens, nesten skremmende fortelling om ungdommelig søken og fortvilelse, stilt opp mot voksenverdenens selvsikkerhet. Det er imidlertid Lars Øynos egenart og styrke at det han skaper på scenen antakelig vekker ulike assosiasjoner hos ulike tilskuere. Øyno følger Artauds bud om at teater ikke bør være «å spille skrevne skuespill, men å gi et slags materielt uttrykk til alt som i menneskets tanker ligger skjult, uavslørt og dypt begravet», og det vil være forskjellig for hver enkelt av oss.

 

Langsomme og manende bevegelser, enerverende gjentakelser, de tre skuespillernes totale fysiske nærvær utstråler en skremmende, fascinerende uhygge som forsterkes av scenografi, lys og kostymer som plassen ikke tillater å omtale nærmere. Når Lars Øyno lykkes som her, utvider Grusomhetens Teater selve scenekunstbegrepet radikalt. Det er det ikke mange som gjør.

 

Ida Lou Larsen, Klassekampen 7. desember 2009

Grusomhetens Teater og dets stifter, Lars Øyno, har et prosjekt. De vil bort fra det tekstbaserte teater, og følger derfor Antonin Artauds prinsipper for det anatomiske teater. Her er tekst byttet ut med andre uttrykk: kropp, bevegelse, menneskelige lyder uten ord, dans, posering og repetisjon av bevegelsesblokker. Uttrykkene gir oss en helt annen kontakt med de lyder som står på scenen enn man er vant til fra det konvensjonelle institusjonsteatret. Formidlingen har som oppgave å skape kaos i publikums hode.

 

Anne Helene Valberg, ​Scenekunst.no 8. desember 2009

Øyno og kompaniet fortsetter sin vilje til å sette alt på spill for hver nye forestilling.

 

Torbjørn Oppedal, ​Morgenbladet ​11. desember 2009

 

Les hele omtalen her >>

Idé og regi

Lars Øyno

Skuespillere

Odille Heftye Blehr
Lars Brunborg
Rita Lindanger

Kostymer

Gjøril Bjercke Sæther

Scenografi

Lars Øyno og Jan Skomakerstuen

Lys

Jan Skomakerstuen

Inspisient

Janne Hoem

Masker

Trude Sneve

Teknisk design

Thor Eriksen

Tekniker

Thomas Sanne

Video

Tone A. Gellein

Produsent

Per Bogstad Gulliksen

Produksjonsår

2009