AMAZONAS

OM AMAZONAS

Antonin Artaud ville skape et teater som skulle virke forebyggende mot de menneskelige iverksatte katastrofer. Han måtte til indianere i Mexico for å finne det han lette etter – et organisk språk basert på mørke og ukjente riter, et performativt uttrykk som totalt brøt med den vestlige oppfattelse av begrepet scenekunst. Målet med det hele var helbredelse – for seg selv og det vestlige mennesket. I mørket finnes en sol skriver han et sted, et svart lys.

 

En lignende visjon oppsto i Polen på 60 tallet under Jerzy Grotowskis ledelse. Vi må i dag konstatere at det vestlige teater preges av kommersielle framstøt hvis fremste mål er å øke materiell status og berømmelse. Kultur reduseres til en passiv avgudsdyrking hvor livet holdes på avstand. Artaud etterlyste en kultur som skulle gi oss mulighet til å hente inn selve livskreftene, og han så teatret i denne sammenheng som en protest mot den vestlige innsnevringen av begrepet kultur. Kunsten skal inneholde et sosialt anarki.

 

Michals Walczaks Amazonas tar sikte på å belyse denne konflikten. Et ungt menneske som møter opp til en audition forutsetter en anstendig situasjon der ens entusiasme blir tatt på alvor. Dessverre er det ikke alltid slik. I teatermiljøet mister man raskt idealismen og forbrukes av systemet for å tjene til folkets passivitet. Miljøet opptrer som en kopi av næringslivet og kapitalismens ildesjeler; Man bekrefter systemet og mottar sin fortjente lønn. Alt det kjente, det som man ser og det som er, får oppmerksomhet. Ingenting gis til det som ikke er, til det som er utilgjengelig og dunkelt. Erkjennelsen av Kaos og mørke er kanskje redningen. Det er i møte med det metafysiske at mennesket forstår sin bestemmelse og kan innrette seg anstendig. Naturen vi søker å bevare forventer en annen tilstedeværelse fra oss der det er lov til å stoppe opp.

 

Amazonas er kaos, men basert på en absolutt orden. Mennesket må lytte til naturen, da er den en venn. Regnskogen er lungen, pusteorganet – anarkiet som holder oss i live på jorden. En ny vei for teatret må følge denne tanke. Krzystof Komedas Po Katastrofie synes jeg passer inn i dette. Katastrofen inntrer i det mennesket hever seg opp over det organiske, setter tilside livet og river i stykker de mest følsomme sanse- og pusteorganer. Når Amazonas forsvinner er katastrofen et faktum. Etterpå er bare den store grav – en død preget av vedvarende basunfanfarer – Apokalypsen.

 

For meg har Polen alltid vært en kulturnasjon. En rekke innovative kunstnere har inspirert oss i Vest-Europa både innen film, teater, musikk og billedkunst. Polsk plakatkunst og jazzmusikk har spesielt stått mitt hjerte nær. Den vestlige tilnærming etter at muren falt har sikkert ført til en mer kommersiell situasjon. Hvorvidt man er i ferd med å miste sine tradisjoner vet jeg ikke, men situasjonen er ikke annerledes i Polen enn den er for unge mennesker i Norge; Vi overøses av kommersielle fremstøt.

 

Lars Øyno, september 2011

You are someone’s son…
Jerzy Grotowski

Konsept og regi

Lars Øyno

Skuespillere

Hanne Dieserud
Camilla Vislie
Jimmie Jonasson
Lars Brunborg
Per Bogstad Gulliksen
Odille Anette Heftye Blehr

Scenografi

Tormod Lindgren

Kostymer

Gjøril Bjercke Sæther

Lys

Jan Skomakerstuen

Regiassistent

Vera Krohn-Svaleng

Scenografiassistent

Jannicke Lie

Kostymeassistent

Trine Torgerstuen

Produsent

Morten Bruun

Produksjonsår

2011