Attic Productions presenterer en film-noir inspirert forestilling

Regissørens notater, Amazonas

Antonin Artaud ville skape et teater som skulle virke forebyggende mot de menneskelige iverksatte katastrofer. Han måtte til indianere i Mexico for å finne det han lette etter; – et organisk språk basert på mørke og ukjente riter, et performativt uttrykk som totalt brøt med den vestlige oppfattelse av begrepet scenekunst. Målet med det hele var helbredelse – for seg selv og det vestlige mennesket. I mørket finnes en sol skriver han et sted, et svart lys.
En lignende visjon oppsto i Polen på 60 tallet under Jerzy Grotowskis ledelse.
Vi må i dag konstatere at det vestlige teater preges av kommersielle framstøt hvis fremste mål er å øke materiell status og berømmelse. Kultur reduseres til en passiv avgudsdyrking hvor livet holdes på avstand. Artaud etterlyste en kultur som skulle gi oss mulighet til å hente inn selve livskreftene, og han så teatret i denne sammenheng som en protest mot den vestlige innsnevringen av begrepet kultur. Kunsten skal inneholde et sosialt anarki.

Michals Walczaks Amazonas tar sikte på å belyse denne konflikten.
Et ungt menneske som møter opp til en audition forutsetter en anstendig situasjon der ens entusiasme blir tatt på alvor. Dessverre er det ikke alltid slik. I teatermiljøet mister man raskt idealismen og forbrukes av systemet for å tjene til folkets passivitet. Miljøet opptrer som en kopi av næringslivet og kapitalismens ildesjeler; Man bekrefter systemet og mottar sin fortjente lønn. Alt det kjente, det som man ser og det som er, får oppmerksomhet. Ingenting gis til det som ikke er, til det som er utilgjengelig og dunkelt. Erkjennelsen av Kaos og mørke er kanskje redningen. Det er i møte med det metafysiske at mennesket forstår sin bestemmelse og kan innrette seg anstendig. Naturen vi søker å bevare forventer en annen tilstedeværelse fra oss der det er lov til å stoppe opp. Amazonas er kaos, men basert på en absolutt orden. Mennesket må lytte til naturen, da er den en venn. Regnskogen er lungen, pusteorganet – anarkiet som holder oss i live på jorden. En ny vei for teatret må følge denne tanke.
Krzystof Komedas Po Katastrofie synes jeg passer inn i dette. Katastrofen inntrer i det mennesket hever seg opp over det organiske, setter tilside livet og river i stykker de mest følsomme sanse- og pusteorganer. Når Amazonas forsvinner er katastrofen et faktum. Etterpå er bare den store grav – en død preget av vedvarende basunfanfarer – Apokalypsen.

For meg har Polen alltid vært en kulturnasjon. En rekke innovative kunstnere har inspirert oss i Vest-Europa både innen film, teater, musikk og billedkunst. Polsk plakatkunst og jazzmusikk har spesielt stått mitt hjerte nær. Den vestlige tilnærming etter at muren falt har sikkert ført til en mer kommersiell situasjon. Hvorvidt man er i ferd med å miste sine tradisjoner vet jeg ikke, men situasjonen er ikke annerledes i Polen enn den er for unge mennesker i Norge; Vi overøses av kommersielle fremstøt.

Lars Øyno
Grusomhetens teater
September 2011

“to make theatre and art in a community is as common and necessary as bread on the table”

Dette uttrykker The Bread and Puppet Theatre ved at de etter hver forestilling steker sitt eget brød i en egenprodusert brødovn. Det ferske brødet serveres til publikum med en sterk Aioli og olivenolje. Tradisjonen tro, ble deres berømte brød delt med publikum her på Grusomhetens Teater i forbindelse med forestillingen søndag den 1 Oktober. Brødet ble stekt i en brødovn som som ble bygd utenfor teateret på Hausmania i denne forbindelse.

The Bread and Puppet Theatre company ble startet i 1961 i New York og det holder i dag til i Glover, Vermont. Peter Schumann og hans kompani regnes som en viktig retning innen moderne teaterhistorie, og det er skrevet atskillige bøker om deres forestillinger. På 1960-70 og -80 tallet vakte gruppen stor oppmerksomhet, særlig i hjemlandet USA hvor de formulerte en politisk og poetisk protest mot regimets mange overgrep. Under Vietnamkrigen dirigerte Schumann sine 10 meter høye dukker og styltefigurer gjennom New Yorks hovedgater. I dag spiller han fortsatt rundt om i Amerika samtidig som det finnes flere avgreininger lokalisert i Europa.

Peter Schumanns scenarier fremstår som et poetisk drømmelandskap med klare politiske referanser som en protest mot alle former for imperalisme og overgrep. Han har utviklet sitt helt spesielle teateruttrykk der dukkens verden er sentral. Det legges også vekt på kroppens fysiske uttrykk og det benyttes ofte masker og stylter i forestillingene. Uttrykksformen består blant annet av danser og sanger knyttet opp til et fysisk teaterspråk.

Peter Schumanns arbeid på Grusomhetens Teater gikk under navnet: THE BATTLE OF THE TERRORISTS AND THE HORRORISTS.

Arbeidet besto av flere NO-NO-NOdanser som: The Civilians-Are-Not-The-Target-But-The-Civilians-Are-The-Target Dance, The Air-Sea-And-Trees-Casualty Dance og The Why-Do-They-Hate-Us-What-Have-We-Done-To-Them Dance, og en Yes-dans som går under navnet Sweeping-away-Of-The-Miserable-Government Dance.

Forestillingen søndag den 1. oktober tok for seg de pågående kriger og status quo etter 11. september 2001. Det ble også trukket inn tekster fremført som Korsiske chanter/lovsanger, utdrag fra Popol Vuh, (Maya indianernes rådsbok, som av mange kalles Amerikas bibel, og som blant annet inneholder Maya indianernes skapelsesberetning) og kontrasterte beskrivelser av lidelse/pine og suksess.

For mer informasjon: www.breadandpuppet.org

www.theater-rambazamba.org
Gjestespill fra Theater RambaZamba (Berlin):
Weiberrevue
- Kvinnerevyen -

Mandag 9. og tirsdag 10. juni 2008 kl 19.00 på Grusomhetens Teater, Hausmannsgt. 34
„Jeg vil bli en kvinne, en vill kvinne”. En tysk teatersensasjon gjester Norge for første gang.

Theater RambaZamba har på 17 år utviklet seg til Tysklands viktigste såkalt ”integrative” ensemble. De psykisk utviklingshemmede skuespillerne under ledelse av regissør Gisela Höhne skaper dyptloddende og fargesprakende teater som har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt og tjent som inspirasjonskilde for noen av Tysklands største registjerner i dag. Til Grusomhetens Teater kommer de med forestillingen ”Weiberrevue”.

Under en glitrende stjernehimmel drømmer Nele om å vokse seg ut av barnetilværelsen, og bli en ekte kvinne – en vill kvinne. Et helt galleri av forrykte, gåtefulle og egenrådige damer, akkompagnert av et fantasifullt band, er der for å vise Nele hva det vil si å være vill, hva det vil si å være kvinne. I løpet av kvelden vil de la også drømmemannen gjenoppstå – i deres egen skikkelse – til toner av wienervalser, Marlene Dietrich og the Beatles. Med henrivende kostymer, fabeldyr, sang og dans utforskes temaer som kjønnskonstruksjon, mental isolasjon og den utstøttes sårbarhet. Resultatet er en sanselig og gripende oppvisning fra et enestående kompani.

Med sitt dedikerte, fryktløse totaluttrykk kommer Theater RambaZamba nær pur teatermagi. Samtidig byr de på en hjertelig oppfordring til indre vekst, i det tilskueren konfronterer og ser seg nødt til å revurdere sine forestillinger om de ”hemmede” som faller gjennom i vårt strømlinjeformede samfunn.

”Ramba Zamba er det eneste teateret som kommer utenom meningskriser.”
Frank Castorf, kunstnerisk leder, Volksbühne, Berlin

”Det mest geniale korrektiv mot perfeksjonstvang og konsepsjonshysteri, det mest geniale korrektiv mot innholdsløshet og overflate.”
Vegard Vinge, norsk scenekunstner bosatt i Berlin

Idè og regi: Lars Øyno
Skuespillere: Hanne Dieserud, Camilla Vislie, Ivar Ørn Sverrisson og Jimmie Jonasson
Musikk: Lars T. Pedersen
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Lys: Jan Skomakerstuen
Scenografi: Tormod Lindgren

“Å studere det onde for å frembringe det gode er ikke det samme som å studere det gode i seg selv.”
“Er et godt fenomen gitt, vil jeg finne fram til dets årsak.”

Isidore Ducasse 

Øvelse til siste sang

Bilder av siste sang

“Melancholy and sadness are the start of doubt… doubt is the beginning of despair; despair is the cruel beginning of the different degress of wickedness.”
Isidore Ducasse 

Skuespillere: Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Camilla Vislie, Fernanda Branco, Nelly Winterhalder, Nina Sponnich, Maria D. Ramvi, Anette Pettersen, Johanna Mørck, Cathrine Røisli Tyssen, Kjærsti Odden Skjeldal
Manus og regi: Lars Øyno
Musikk: WHEN – Lars Pedersen
Scenografi/Kostymedesign: Ole Jacob Børretzen, Gjøril Bjercke Sæther, Thor Eriksen, Lars Øyno
Lysdesigner: Ingrid Tønder
Lysteknikk: Jan Skomakerstuen
Regiassistent/Inspisient: Mathilde Hartviksen Dale og Gjøril Bjercke Sæther

I dette stykket utforsket et skuespillerensemble bestående av elleve kvinner sammen med regissør Lars Øyno den franske poet og teatermann Antonin Artauds to tekster ”Deranging the Actor” og ”Theatre & Science”.