Grusomhetens teater fikk besøk av Peter Schumann, grunnlegger og leder av The Bread and Puppet Theatre Company NY, høsten 2006. Han skal ledet en workshop på teateret som resulterte i en forestilling. I denne forbindelse kom også hans samarbeidspartner fra Paris; Genevieve Yeuillas. De gjennomførte det de kaller en Lubberland National Dance company workshop.

“to make theatre and art in a community is as common and necessary as bread on the table”

Dette uttrykker The Bread and Puppet Theatre ved at de etter hver forestilling steker sitt eget brød i en egenprodusert brødovn. Det ferske brødet serveres til publikum med en sterk Aioli og olivenolje. Tradisjonen tro, ble deres berømte brød delt med publikum her på Grusomhetens Teater i forbindelse med forestillingen søndag den 1 Oktober. Brødet ble stekt i en brødovn som som ble bygd utenfor teateret på Hausmania i denne forbindelse.

The Bread and Puppet Theatre company ble startet i 1961 i New York og det holder i dag til i Glover, Vermont. Peter Schumann og hans kompani regnes som en viktig retning innen moderne teaterhistorie, og det er skrevet atskillige bøker om deres forestillinger. På 1960-70 og -80 tallet vakte gruppen stor oppmerksomhet, særlig i hjemlandet USA hvor de formulerte en politisk og poetisk protest mot regimets mange overgrep. Under Vietnamkrigen dirigerte Schumann sine 10 meter høye dukker og styltefigurer gjennom New Yorks hovedgater. I dag spiller han fortsatt rundt om i Amerika samtidig som det finnes flere avgreininger lokalisert i Europa.

Peter Schumanns scenarier fremstår som et poetisk drømmelandskap med klare politiske referanser som en protest mot alle former for imperalisme og overgrep. Han har utviklet sitt helt spesielle teateruttrykk der dukkens verden er sentral. Det legges også vekt på kroppens fysiske uttrykk og det benyttes ofte masker og stylter i forestillingene. Uttrykksformen består blant annet av danser og sanger knyttet opp til et fysisk teaterspråk.

Peter Schumanns arbeid på Grusomhetens Teater gikk under navnet: THE BATTLE OF THE TERRORISTS AND THE HORRORISTS.

Arbeidet besto av flere NO-NO-NOdanser som: The Civilians-Are-Not-The-Target-But-The-Civilians-Are-The-Target Dance, The Air-Sea-And-Trees-Casualty Dance og The Why-Do-They-Hate-Us-What-Have-We-Done-To-Them Dance, og en Yes-dans som går under navnet Sweeping-away-Of-The-Miserable-Government Dance.

Forestillingen søndag den 1. oktober tok for seg de pågående kriger og status quo etter 11. september 2001. Det ble også trukket inn tekster fremført som Korsiske chanter/lovsanger, utdrag fra Popol Vuh, (Maya indianernes rådsbok, som av mange kalles Amerikas bibel, og som blant annet inneholder Maya indianernes skapelsesberetning) og kontrasterte beskrivelser av lidelse/pine og suksess.

For mer informasjon: www.breadandpuppet.org

Regi: Gisela Höhne
Scenografi: Angelika Dubufe
Musikkredaksjon: Bianca Tänzer
Koreografi: Kerstin Rünzel

www.theater-rambazamba.org
Gjestespill fra Theater RambaZamba (Berlin):
Weiberrevue
- Kvinnerevyen -

Mandag 9. og tirsdag 10. juni 2008 kl 19.00 på Grusomhetens Teater, Hausmannsgt. 34
„Jeg vil bli en kvinne, en vill kvinne”. En tysk teatersensasjon gjester Norge for første gang.

Theater RambaZamba har på 17 år utviklet seg til Tysklands viktigste såkalt ”integrative” ensemble. De psykisk utviklingshemmede skuespillerne under ledelse av regissør Gisela Höhne skaper dyptloddende og fargesprakende teater som har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt og tjent som inspirasjonskilde for noen av Tysklands største registjerner i dag. Til Grusomhetens Teater kommer de med forestillingen ”Weiberrevue”.

Under en glitrende stjernehimmel drømmer Nele om å vokse seg ut av barnetilværelsen, og bli en ekte kvinne – en vill kvinne. Et helt galleri av forrykte, gåtefulle og egenrådige damer, akkompagnert av et fantasifullt band, er der for å vise Nele hva det vil si å være vill, hva det vil si å være kvinne. I løpet av kvelden vil de la også drømmemannen gjenoppstå – i deres egen skikkelse – til toner av wienervalser, Marlene Dietrich og the Beatles. Med henrivende kostymer, fabeldyr, sang og dans utforskes temaer som kjønnskonstruksjon, mental isolasjon og den utstøttes sårbarhet. Resultatet er en sanselig og gripende oppvisning fra et enestående kompani.

Med sitt dedikerte, fryktløse totaluttrykk kommer Theater RambaZamba nær pur teatermagi. Samtidig byr de på en hjertelig oppfordring til indre vekst, i det tilskueren konfronterer og ser seg nødt til å revurdere sine forestillinger om de ”hemmede” som faller gjennom i vårt strømlinjeformede samfunn.

”Ramba Zamba er det eneste teateret som kommer utenom meningskriser.”
Frank Castorf, kunstnerisk leder, Volksbühne, Berlin

”Det mest geniale korrektiv mot perfeksjonstvang og konsepsjonshysteri, det mest geniale korrektiv mot innholdsløshet og overflate.”
Vegard Vinge, norsk scenekunstner bosatt i Berlin

What a Glorious Day!

Idè og regi: Lars Øyno
Skuespillere: Hanne Dieserud, Camilla Vislie, Ivar Ørn Sverrisson og Jimmie Jonasson
Musikk: Lars T. Pedersen
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Lys: Jan Skomakerstuen
Scenografi: Tormod Lindgren

“Å studere det onde for å frembringe det gode er ikke det samme som å studere det gode i seg selv.”
“Er et godt fenomen gitt, vil jeg finne fram til dets årsak.”

Isidore Ducasse 

Forestillingen hadde premiere 4. desember 09 på Grusomhetens Teater i Oslo, Hausmania.

Øvelse til siste sang

Bilder av siste sang

“Melancholy and sadness are the start of doubt… doubt is the beginning of despair; despair is the cruel beginning of the different degress of wickedness.”
Isidore Ducasse 

Fjeldfuglen av Henrik Ibsen

“Teateret er tilstanden, stedet, punktet der man kan gripe den menneskelige anatomi, og med den helbrede og styre livet.”
 Antonin Artaud

Skuespillere: Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Camilla Vislie, Fernanda Branco, Nelly Winterhalder, Nina Sponnich, Maria D. Ramvi, Anette Pettersen, Johanna Mørck, Cathrine Røisli Tyssen, Kjærsti Odden Skjeldal
Manus og regi: Lars Øyno
Musikk: WHEN – Lars Pedersen
Scenografi/Kostymedesign: Ole Jacob Børretzen, Gjøril Bjercke Sæther, Thor Eriksen, Lars Øyno
Lysdesigner: Ingrid Tønder
Lysteknikk: Jan Skomakerstuen
Regiassistent/Inspisient: Mathilde Hartviksen Dale og Gjøril Bjercke Sæther

I dette stykket utforsket et skuespillerensemble bestående av elleve kvinner sammen med regissør Lars Øyno den franske poet og teatermann Antonin Artauds to tekster ”Deranging the Actor” og ”Theatre & Science”.

Spilt på Grusomhetens Teater i 2006, og på Trøndelag Teater og Hove Festivalen i 2007.

Blodsprut
Urpremiére 15. februar 2005 på Grusomhetens Teater, Hausmannsgt 34.

Av den opprinnelige ”Blodsprut” er kun åpningsdialogen mellom de to unge elskende igjen. I Artauds stykke blir elskerne skilt fra hverandre av en fantastisk virvelvind, som ender med at en scarabé faller på scenen med en ”enerverende, kvalmende langsomhet”. I Grusomhetens Teaters iscenesettelse er dette motivet oversatt til hele forestillingen: en fallende verden av groteske skikkelser, rykkende av smerte eller forstillelse. Forestillingen viser disse skikkelsene i en smertefull prosess av selvkonfrontasjon, hvor en karakters fornemmelser gjenlyder i en annen, og trigger voldsomme sammenstøt. Det hele gir virkning av et slow-mo skrekkabinett, eller et uendelig utholdt dødsrykk. ”Blodsprut” har blitt både en tragisk kjærlighetshistorie og en burlesk kjærlighetens historie, hvor hallusinatoriske tablåer avløser hverandre som drømmebilder.

Grusomhetens Teater 2004/2005, PIT Porsgrunn InternasjonaleTeaterfestival 2005.

“Den som finner seg selv er større enn verden.”

Thomasevangeliet ble funnet ved en tilfeldighet sammen med flere andre verdifulle religiøse skrifter i Egypt – Nag Hammadi i 1945. Alt var bevart i en leirkrukke under sanden. Thomasevangeliet består av 114 sitater av Jesus. Forskere mener at det er nedskrevet på gresk rundt år 50, altså en førstehåndsbeskrivelse av Jesus gjennom de ord han sa. Halvparten av sitatene finnes i lignende ordlyd i Det Nye Testamentet, men de som kun finnes hos Thomas handler om erkjennelse og selvinnsikt, noe som den kristne kirke etter hvert fant opprørende og farlig. Det ble erklært forbudt, og forsøkt tilintetgjort.
Det føles naturlig etter oppsetningen av ”Peer Gynt” å gripe tak i problemstillinger omkring den materielle verden kontra hva som til syvende og sist betyr noe for oss i livet.

“Den som drikker av min munn vil bli som jeg og jeg vil bli som ham. Og det som er skjult vil bli åpenbart for ham.”

Med denne introduksjonen begynner vår sceneversjon. Det er likhetspunkter mellom Artauds visjoner om livet i teatret og Thomasevangeliet. De har et felles mål; – å skape en forandring hos det verdslige menneske.

Forestillingen, som er Grusomhetens Teaters 14. produksjon, er støttet av Norsk Kulturråd, Fond For Lyd og Bilde, Fond For Utøvende Kunstnere og Fretex.

Grusomhetens Teater Oslo 2003, div. turneer 2003/2004: Scenekunstbruket, Haugesund Teater, Stamsund Intern. Teaterfestival, Berlin 2006.

Dukkehuset er en forestilling med to skuespillere, Hanne Dieserud og Lenka Rosehnal (fra 2004 Silje Breivik som dukken til dukken).

Forestillingen antas å vare i ca 45 minutter.

Et hjem av tålmodighet. 
Grusomhetens Teater med barneforestilling. Dukken til dukken til dukken. I 1960 skrev Andre Bjerke diktet om dukken til dukken til dukken i Dukkeveien 2. Dukken har en dukke som blir tatt hånd om av en dukke som selv passer en dukke.

I dukkehuset mater og steller mammaen dukken. De går tur sammen. De synger. De spiser godterier. En musiker i uniform spiller fløyte for dem. Ingenting haster, det finnes tid til å hvile og å puste. Inne i dukkehuset finnes et dukkehus. Inne i virkeligheten åpenbarer det seg en ny virkelighet.

Dukkene har begrensinger. 
De kan ikke bøye fingre. Det er mye barn heller ikke kan. De kan ikke alltid sitte stille, holde et glass uten å søle, slipper kanskje gaffelen i gulvet. Verden krever noe av dem som de ikke kan imøtekomme.

Kroppslig poesi. 
Dette er Grusomheten Teaters første barneforestilling, men som alltid er det fysiske utrykket det bærende. Skuespillernes fysiske poesi er det barna fanger opp. Små forskyvninger i tempo og dynamikk blir til magiske dokker, med egne hemmeligheter.

Antonin Artaud som utviklet begrepet grusomhetens teater baserte sin teatervisjon på dans og kroppslig poesi. Hans prosjekt er den skjønnhet som springer av alvoret i det stillfarende, som det også har vært for alle voksenforestillingene. Dukkene lever ikke en hverdagsrealisme, men i en poetisk verden. Barn er likeså innstilt på å ta inn over seg alvoret ved overhodet å være til som voksne. Selv om det er et litterært utgangspunkt er ikke historiefortelling vårt hovedanliggende, men ritualets magi.

Barns egen rytme.
Man kan solidarisere seg med barns ønske om å få nok tid til å sette seg inn i, og til å løse de oppgaver som man blir stilt overfor. Barn har en annen rytme enn voksne. De bruker lenger tid til å oppfatte ting og de er ofte mer klossete. De betrakter livet ikke bare som et materielt sted, men som en poetisk dimensjon. Det gjelder å ha respekt for det liv som ikke innfrir dagens krav om tempo, hurtighet og effektivitet. Dette er et teater hvor denne ønskede tid blir gitt. Et hjem av tålmodighet gir trygghet.

Forestillingen var støttet av Norsk Kulturråd og Fond for Lyd og Bilde.